Måtte alle dine problemer vare like lenge som dine nyttårsforsetter. Joey Adams

Vi har en helt spesiell tendens til i alle fall å reflektere en gang i året, på årets siste dag.

Mange er opptatt av hva politikerne gjorde og sa i året som ligger bak. Det hjelper oss lite, men bidro sterkt til at media fikk produsert spaltemeter og store overskrifter om gjengen som skal styre samfunnet vårt. Tidvis nesten uansvarlig latterlige og tøvete utsagn kom fra maktsyke personer som troner så høyt over oss vanlige dødelige. Vår spinkle stemme høres ikke og ved valg er det partiene i lukkede rom som tar beslutninger, slik at min stemme fratas all kraft til å påvirke noe som helst. Kampen om makt viser nok det sanne menneske, uansett om det er her på berget eller over Atlanteren.

Lidende mennesker, spesielt barn, fester seg på netthinnen. Det er vondt, men vi kan ikke redde verden alene. Bare bidra til at noen får det bedre. Jeg klarer ikke å bli kvitt den grusomme undringen: Hvorfor drepes og sultes befolkningen av egne landsmenn. De som tidligere var naboer?

En bekjent som i mange år arbeidet på de mest utsatte steder i verden fortalte en gang om det som irriterte mest når problemene var som størst: Alle hjelpeorganisasjonene som kom med tv-team og kjendiser for å markere egen fortreffelighet, mens det var hender til å hjelpe som betydde alt. Dette var uansett en særdeles spesiell og respektløs prioritering av sårt trengte midler.

Her hjemme kommer det stadig bekymringsmeldinger om en økende barnefattigdom. En fryktelig dårlig start for unge liv som en gang skal bli en del av samfunnet. Det er ikke lett å hjelpe, spesielt fordi det er stor risiko for at midler som rettes mot barn blir brukt av husholdningen og ikke når fram.

Hva med oss selv i vår hverdag?

Er det tanker om været med kulde varme og flom som sniker seg inn, eller er det alle nederlag og seire? De siste har vi nok glemt.

Været kan vi ikke gjøre stort med, vi må bare leve med det. På sett og vis må vi akseptere at det er slik, uansett klimaendringer og forandringer i miljøet. Så får vi gjøre vårt med reduksjon av plast, mindre fossilt brensel og kildesortering.

Vi er ellers ganske gode, rent mentalt, til å ta vare på nedturene. Kanskje vi bør bli flinkere til å klappe oss selv på skulderen, til å trekke fram de gode og positive opplevelsene? Det burde vi i alle fall kunne gjøre noe med.

For mange er det en krevende øvelse å lukke dørene bak seg for å åpne nye der framme. Vi som ikke har opplevd så mye dramatikk og smerte i livet, men bare små og bagatellmessige hendelser, burde kunne klare det. Andre ord kan også være tilgivelse og å vise toleranse.

Selv om vi går inn i et nytt år er det med dette som med alder, bare et tall. Det var mye verre den gang vi rundet år 2000. Da skulle det meste gale skje.

Det gjorde det ikke.

Derfor er det slik at verden går videre, men vi bør uansett benytte sjansen til «en pust i bakken». Kan skje vi bør la noe ligge bak og ikke slepe det med oss inn i det nye tallet 2019. Der vil vi sikkert også få gode og mindre gode opplevelser, slik er nå en gang livet. 

«Mennesket kan ikke uavbrutt ha det godt i tusen dager, like lite som blomsten kan blomstre i hundre dager». Tseng-Kuang

Den største kulturelle opplevelsen jeg kan ha er en god fotballkamp. Tett fulgt av en veldig god bok. Anne Holt

Det er nesten utrolig, i alle fall temmelig sprøtt: Norske supportere av engelske klubber sier at «vi» vant, «vi» burde spille slik og sånn. De går rundt i favorittklubbens farger, gifter seg med klubbens t-skjorte og går berserk på sosiale medier når klubben vinner. Da snakker vi om «religiøse» tilhengere. I tillegg har fotballsupportere tredoblet risiko for hjerteinfarkt når favorittlaget spiller. Det viser en undersøkelse ved universitetet i München.

Helt ubegripelig å hylle bortskjemte unge mennesker som håver inn millioner i årslønn. Årskortet (billettene) er så dyre at vanlig folk kjøper disse på kreditt, slik at summen nedbetales over året. Tror nok i noen tilfelle at andre goder til familien må nedprioriteres fordi denne milliardindustrien møtes med nesegrus beundring. Ingen tenker på hvilke store lommer som fylles hos kyniske eiere. 

Det er litt småsykt. Det ser vi i disse dager når Solskjær har overtatt ManU. Tilhengere av andre klubber legger mannen for hat fordi laget har begynt å vinne kamper! Noen såre kommentarer går ut på at resultatene fra «deres» klubb kommer i bakgrunnen. Oppslagene i mediene vil ikke ta slutt, førstesidene domineres av siste nytt fra England.

Til og med en (misunnelig?) svensk «fotballekspert» blandet seg inn og mente ledelsen til ManU var 100% inkompetent når de ansatte Solskjær. Norske hatefulle ytringer oversvømmet kommentarfeltet til svensken.

Mer og mer ser vi vold i tilknytning til fotballkamper. Hooligans, ultras og casuals er begrep og betegnelser på supportere som kan skape en viss frykt. Enkelt lag må spille for tomme tribuner for å unngå bråk. Sist var det to brasilianske lag som spilte sin kamp i Barcelona for å slippe å ha kjempende supportere på kampen.

Så er det vel slik da, at folk er forskjellige, uansett. Noen er tross alt mer forskjellige enn andre. Det er forsket på fotballinteressen som «en religion». Kan det tenkes at den er en religiøs erstatning og dermed fyller et behov hos enkelte mennesker? Et behov som fra uminnelige tider ble dekket ved annen tilbedelse enn av «fotballguder». Derfor vil denne «tilbedelsen» gi enkelte en tilfredsstillelse, en mening med livet.

Om jeg liker fotball? Jo, så absolutt, og det er det jeg gjør, liker fotball. Derfor er det noe mindre interessant hvilke lag som spiller, bare den totale opplevelsen er god.

Alle har noe de lever for. Noe som kan tas fra dem. Jo Nesbø.

Bibliotekene er stort sett stengt, mens Internett er åpent hele døgnet. Jon Bing

Nå har'n kommet hit til huset også! Den dingsen har et navn: Google Home Mini.

Bak det grå trekket svarer ei dame på hvordan været er, spiller julemusikk, kommer med siste nyheter og vet navnet på hovedstaden i Kazakhstan.

Utrolig nyttig (?). Den representerer visstnok fremtiden. Med rette duppeditter kan den slå av og på lyset, gi bilder til tv', sette på kaffemaskinen, ja, det er en uendelighet av muligheter.

I og for seg smart at den grå dotten kan utføre ting og tang bare jeg åpner med "Hey, Google", da svarer dama.

Den kan plasseres i rommet og hører stemmen min på avstand. Så slipper jeg å bevege meg fra godstolen, det blir sikkert anstrengende. Sånn etter hvert.

Så er'n altså her, men inntil videre kan jeg i alle fall se ut av vinduet for å sjekke været, uten "Googledama".

Italienske trearbeider

I over 125 år har Dolfi Company i Val Garenda, Italia. laget skulpturer, julekrybber, tredekorasjoner, designmøbler og pynt til hjemmet. Alt av utvalgte treslag fra i Italia. 

På høstens tur til Bergamo (gamlebyen) i den smale hovedgaten, måtte jeg flere ganger inn i en Dolfis forretning. Det meste der var laget av ett stykke tre.  Hyllene var fulle av alle slags trearbeider som smykker, briller, armbåndsur osv. Disse kan også kjøpes i enkelte norske nettbutikker.  Prisene på disse flotte gjenstandene var naturligvis ikke spesielt lave.

Fordi vi var innom både på formiddag og kveld la vi spesielt merke til en kunstner som malte portretter på treplate. En veldig tidkrevende jobb, men sluttproduktet ble flott.

Som forsmak på julefeiringen kjøpte vi en liten "julekrybbe" som vi syntes var et godt eksempel på dette arbeidet. 

For øvrig kan Bergamo anbefales til en utvidet weekend. Vi la også inne en togtur til Milano som ligger ca. 50 minutter unna.

  

Butikkvinduet i Bergamo viser flotte trearbeider

Denne ble med hjem

Hva med et armbåndsur i tre til jul?

Bergamo er verdt et besøk

Gøy med forskning: Mer humor og mindre krangling etter hvert som ektepar blir eldre

Som jeg tidligere har vært opptatt av: Det er mye som kalles forskning. Denne artikkelen fant jeg på forskning.no:

Men kona tar litt mer kontroll over samtalene, ifølge en ny, amerikansk studie.

Desto lenger et ekteskap varer, jo mindre konflikt blir det, ifølge den ferskeste studien fra en amerikansk forskningsgruppe som har fulgt 150 ektepar siden 1989.

Etter 13 år var det 87 par igjen. Bare åtte av de originale parene hadde skilt seg, resten forsvant ut av studien på grunn av dødsfall eller fordi bare ikke ville være med lenger.

Forskerne målte hvordan disse parene endret oppførselen sin mot hverandre i løpet av 13-årsperioden. Resultatene er ganske entydige:

Det ble mindre kritikk av den andre ektefellen, samtidig som det ble mer humor og ømhet

Artikkelen finner du her

"Influencere"- et enkelt snobbeord for bloggere

Akkurat, det er det de kaller seg, bloggerne. Influensere, eller påvirkere. Å kalle en til dels selvgod gruppe for påvirkere i samfunnet er nesten sykt. Både uttrykket og innholdet gjør meg småkvalm.

Jeg håper virkelig at denne "kraften" som de mener å ha, svekkes over tid. Hvem skal de påvirke forresten? Er det ungdommen, de voksne eller oss eldre.

Når de forsøker å påstå at har innflytelse er det neppe bloggere med matoppskrifter som menes. Det er nok kropp og mote som er i skuddet.

I tillegg har mange en god inntekt fordi de støttes av et virvar av reklame som gir klingende mynt.

La ikke denne selvopptatte gjengen trenge seg inn i hjernebarken. Tenk selv, se på innholdet og personene bak med et kritisk blikk.

Bør ikke noen snart si i fra og kalle en spade for en spade?

Jommen sa jeg påvirkere.

Et hundeliv

Han ble nesten 10,5 år, cocker’n Casper, min turkompis. For en pensjonist er en firbeint venn et supert bidrag til en god tilværelse. Den skal bare ut. Ingen grunn til å nøle, eller tro at det går over. Det ble rundt 15 mil i måneden, et godt bidrag til en noe eldre kropp.

Han falt sammen, helt plutselig, når han gjorde det som var helt topp. Nemlig å gå tur. Heldigvis endte livet uten smerter. Det er naturligvis et savn.

Vel, så får jeg gå turene alene, med mange gode minner om en kamerat som trakk meg mot venstre grøftekant. Ja, faktisk måtte jeg trene på å gå rett fram uten hund. Et eller annet ville styre beina mot venstre.

Nå går føttene i riktig retning.

«Det var klokt når det var inni hodet mitt, men så skjedde det noe på veien ut» Ole Brumm

Forskning er flotte greier, den kan være nyttig. Noen ganger er jeg ikke helt sikker. Heller ikke denne gang kan jeg la hunden være i fred.

Dette skyldes forskning.no hvor interessante, og ikke minst viktige, forskningsresultater, blir publisert.

Der kan en søke opp nyttig informasjon om hvordan hunden bæsjer. Du trodde kanskje det var helt tilfeldig hvordan den sårbare stillingen blir inntatt? Hvorfor det tar litt tid for å få på plass rompa?

Nei da, det er ikke tilfeldig!

På nevnte nettside har journalisten Bård Amundsen bidratt med siste forskning på området og den har naturligvis vært omfattende.

I folkeopplysningens navn gjengis noe av teksten:

I siste nummer av tidsskriftet Frontiers in Zoology kommer to forskere med et oppsiktsvekkende svar.

Forskerne fulgte gjennom to år 70 hunder av ulik rase. De gjorde 5600 observasjoner av hundetissing og nesten 2000 observasjoner av hundebæsjing.

Vlastimil Hart fra Tsjekkias universitet for livsvitenskap og Hynek Burda fra Universitetet i Duisburg-Essen kikket mange ganger på disse observasjonene – uten å finne noe slags mønster.

Tilsynelatende sto hundene med ansiktet vendt i alle slags retninger når de gjorde fra seg.

Det var først da noen av deltagere i prosjektet kontrollerte for hvordan Jordens magnetfelt hele tiden endres, at de fant et mønster. Slike endringer registreres løpende og kan regnes ut her hos NOAA (National Oceanic and Atmospheric Administration). Personer som må kjenne til misvisningen på kart er avhengig av dette.

Jordens magnetfelt varierer avhengig av hvor du er og når du er der. (Illustrasjon: TStein/Wikimedia Creative Commons)

Det overraskende resultatet var at hundene stiller seg opp langs en nord-sør akse – parallelt med Jordens magnetfelt. Men hundene gjør det bare når magnetfeltet er relativt stabilt. Det er det omtrent 20 prosent av tiden.

Forskerne ble overrasket. Det er de ikke alene om. Endelig fikk vi hundeeiere, og andre som observerer disse firbeinte gjøre sitt fornødne, et svar som virkelig gjør oss klokere.

Det er som kjent mye mellom himmel og jord. Vel, neste gang jeg står der klar med posen for å fylle den med innhold skal jeg huske på å ta med kompasset! Ikke for å finne ut hvor jeg er eller i hvilken retning jeg skal, men for å sjekke om forskerne har rett.

Så var det dette med misvisningen da.

En dør er hva en hund er stadig på feil side av-(Ogden Nash) Historien om en hund

Casper er i ferd med å bli en gammel gubbe, snart 10 år og grå rundt snuta. Han har vært en snodig fyr med sine spesielle innfall. Med særlig godt utviklede sosiale gener spiser han bare i godt selskap. Maten står fremme hele dagen, men foret inntas først når flokken hans er på plass.

Prøv bare ikke å gå i flokk uten at han er først. Da drar’n paddeflat i båndet i for å komme foran alle andre.

Det er viktig at alle som legger ut på tur er der hele tiden. Den som tror at hunder ikke kan telle tar grundig feil. En av flokken hadde tatt seg «en tur i buskene» uten at den firbeinte hadde sett det. Et raskt overblikk gjorde at han satte seg ned og kom med fortvilede pip, helt til gjengen var fulltallig igjen.

Når han skal ut setter han brune cockerøyne på den gode hjelper. På spørsmålet om han skal ut blir det noen kjappe volter på gulvet før utgangsdøra er målet. Utålmodig venter han på at døra skal åpnes. Når han er ferdig står han klar til innmarsj, bare noen kan åpne.

Dersom det ikke skjer noe dukker det opp en labb som klapper meg på hånden. Dersom responsen uteblir kommer en snute under hånden for å løfte den opp. Da er det bare å resignere, dyret skal ut! Halen til cockere er en historie for seg. Når dyret er ivrig går den rundt som en propell. Kan nesten bli bekymret for at han skal gå rett i veggen med en slik energi. I tillegg veiver halen høyt fra side til side når han er ute og går. «Den ser jo så glad ut» sa en turgåer som hadde gått bak oss en stund.
Fyren kan virkelig bli fornærmet. Han elsker å løpe, helst uten stans. Tidligere var jeg ute å jogget tre til fire ganger i uka, mens lørdag var det løpetur med Casper. Da var'n klar. Med sele på han og magebelte på meg inntok han horisontalen bort over gangveien. Dermed mente han at når jeg kom i treningstøy var det bare en ting som skulle skje: En løpetur. Nå var det bare slik at han ble med på lørdager. Et skarpt hundeblikk så at jeg var klar til å løpe og han mente at i dag, da var den hans tur. Sånn var det naturligvis ikke de andre dagene i uka. Når jeg kom tilbake så jeg så vidt en snute bak et skap i gangen. Han så ikke på meg en gang, var både skuffet og veldig fornærmet. Mente vel han ble glemt.

Skal vi ut å reise må vi gjøre forberedelsene «i smug». Han oppdager raskt at noe skjer og ser tydeligvis fram til en kjøretur. Opp med utgangsdøra og den firbeinte venter foran «sin» bildør.

Antydning til håndklær, shampo eller klippeutstyr fremkaller reaksjoner. Da forsøker han å gjemme seg. Gjemmestedet kan være under et bord, eller når ikke andre steder er tilgjengelige, innerst i buret. Da er han sikker på at han er vrien å finne.

Overbevist om et stort ansvar var han også da vi fikk vårt første barnebarn, Andrea. Hun var nok en «valp» han måtte passe på. Vi var ute ved sjøen, Andrea gikk ut i vannet for å bade og Casper etter. Svømte rundt og passet på. Da hun gikk opp på land fikk Andrea raskt besøk av Casper. Så gikk hun ut i vannet på nytt og det samme gjentok seg. Han tok ansvaret alvorlig, ikke noe slinger i valsen.

Hjemme følger han med bokstavelig talt. Casper'n kan ligge ute i gangen på senga å snorke. Med en gang jeg åpner døra til kjøleskapet hører jeg noen «sladde» i en kjapp sving på parketten og fyren sitter plutselig ved siden av meg med forventning i blikket. Det er ikke noe i veien verken med hørsel eller luktesans. Det ble forklart at dersom vi har luktesans som et A4 ark, har den firbeinte en luktesans som en hel fotballbane. Ikke rart at en slik egenskap er til nytte i mange sammenhenger. Cocker’n blir dessuten stadig mer benyttet til narkotikasøk da størrelsen er slik at den kommer fram på flere og andre steder enn større kolleger.

Hunden har blitt til en ekspert til å leve midt iblant oss. Litt mer om våre firbeinte venner:

Ingen annen dyreart, utenom mennesket selv, har så mange forskjellige roller i samfunnet.

Vi har blindehunder, politihunder, forsøkshunder, vakthunder, jakthunder, ettersøkshunder, hunder som finner både bomber, narkotika, oljelekkasjer, kreft og skadelige bakterier. Og har du hørt om glutendetektorene? Hunder som lukter seg fram til om maten er trygg å spise for folk som ikke tåler gluten. I tillegg har vi servicehunder, som assisterer bevegelseshemmede. Og terapihunder, som hjelper folk ut av depresjoner og trøblete ungdomstid, og får kontakt med mennesker som er rammet av autisme.

For ikke å snakke om alle hundene som blir holdt som kjæledyr – og er noens bestevenn. Bare i Norge er det trolig godt over en halv million av dem.

Kilde: Hun om hund, Emma Mary Garlant

Så er ikke den snart 10 år gamle cocker’n alene. Siste oversikt viser faktisk at rasen er den tiende mest populære i Norge. En rase som for øvrig er svært gammel. Den ble offisielt anerkjent i 1905 og er opprinnelig en jakthund som aldri går langt fra eier.

Store uttrykksfulle øyne og hengeører gjør inntrykk.

Den som ler kan ikke ha oppfattet siste nytt. Bertolt Brecht

Januar tar liksom aldri slutt. Avisene flommer over av nyheter mens brøytekantene vokser.

I disse dager samles de, disse livsbejaende mogulene, i Davos. Der nytter det ikke å stille for en pensjonist med middels inntekt. De rike er også bekymret for helsa og var litt betenkt over å innta den sveitsiske nasjonalretten ostefondue.

Når fonduen kom i tillegg til høye og lave glass med kaloririkt innhold er det naturlig at en kan føle seg noe uvel.  Håper midler som regulerer magesyren og sure oppstøt er i inkludert i den nøkterne prisen for "all inclusive".

World Economic Forum er svære greier med Børge Brende som sjef og hvor toppenes topper dukker frem blant canapéene. Like barn leker vel alltid best.

Så kommer mesteren selv. Mesteren som forklarer at sort er hvitt, som har innført begrepet «fake news».  Er såkalt «nyord» i det norske språket. Ingen slår Donald, ingen over og ingen ved siden. Tellingen av slike nyheter har blitt en egen øvelse i mange redaksjoner.

Vi har jommen fått noe å glede oss over her i vinterlandet også. Britney Spears kommer til Norge i august! Hvem hadde vel trodd det? Helt utrolig! Endelig noe å se frem til (ante forresten ikke at hun  fremdeles er oppegående)!

Er det ikke flott? Akkurat! Januar er full av nyheter!

Nå kommer ikke Petter Northug til OL og «menigheta» fortviler, mens fyren fortsetter å oppføre seg som en …. (fyll ut)!

Det snør enda.

Etter hvert som vi blir eldre, blir kroppen kortere og historiene lengre

Tja, slik er det bare!

En ting er sikkert: Januar er måneden for kropp, det var for så vidt desember også, men med litt annet fortegn.

Det spesielle er at før jul var ukebladene fulle av kaloriholdige oppskrifter, etter nyttår er de samme åndsverkene fulle av slanketips. Uansett er det noen som tjener penger, mange penger på å trigge vår svakheter. Svakheter som påvirker legemet, om ikke akkurat i lengda. I utgangspunktet må vi vel egentlig leve med den kroppen vi har. God helse er tross alt det viktigste.

Apropos kropp og lengde. Det er mange ting enkelte må slite med. På VG+ er det en interessant artikkel hvor overskriften er «Mitt liv med stor penis». Her er det bare å finne frem metermålet (du trodde kanskje jeg ville si centimeter?)!

Liker sånt, både informativt og lærerikt! Ikke alt med kroppen er like greit, men kan tidvis være ganske morsomt.

Da må jeg vel leve med at kroppen blir kortere, i sin tid var den 172,5 cm. Følte vel ikke at det var helt ueffent, selv om jeg nok har sett opp til mange gjennom livet. Nå er jeg kortere, men ikke alt for kort. Rekker fremdeles opp til de øverste hyllene i kjøkkenskapet og beina rekker ned til gulvet, så da må jeg egentlig være fornøyd.

Så var det historiene. Lengda på slike innfall kan naturligvis ha sammenheng med at et langt liv har medført mange opplevelser som gjerne bringes videre om noen gidder å høre på eller lese.

Sånn er det med meg også. Har blitt mer ivrig til å blogge, og skriver i en familiegruppe på Facebook. Sist høst laget jeg til og med en «bok» som beskrev oppveksten og litt om slekta.  Tanken bak slike historier er at oppveksten på 50-tallet var så aldeles forskjellig fra 2018. Det har også vært en utrolig rask utvikling av det meste rundt oss. Et slikt tempo får vi kanskje ikke oppleve igjen, fra en fattig nasjon til en av verdens rikeste.  I tillegg er det den teknologien da.  Vi kjenner oss ikke igjen i gårsdagen.

Hva så med våre forfedre? Det er alltid interessant å studere slekta, men samtidig kan en gå noe vill fordi grunnlaget, eller mangel på dokumentasjon kan medføre at en vikingkonge spøker i bakgrunnen.

Dette er som oftest bare tull, men gjør historiene lengre selv om kroppen blir kortere.

Nettopp vikingene nådde ikke de store høyder, kanskje 160 cm over havet med noen sabla lange sverd. Så hadde de lave hester også.

De hadde sikkert mange lange og blodige historier, selv om de var korte av vekst.

Rundt bålet i langhuset en mørk vinterkveld ble de formidlet. Eget heltemot stod høyt i kurs.

De eldre ble lyttet til, den gangen.

... så får jeg leve med den kroppen jeg har

Søvn er roten til all lakenvask - Kjell Aukrust

Klarte egentlig ikke å la det ligge. 

Forskning er så mangt og det kan være nyttig å se forskjellen på de som spretter opp av køya, uendelig morgenfriske. Det er A – mennesker. Så er det den andelen av befolkningen av slappedasker som synes at «morgenstund er tull i grunn». Det er B – menneskene.

Rundt 20 prosent av oss (én million nordmenn) karakteriserer seg som B-mennesker, viser tall fra Folkehelseinstituttet (FHI)

Det ser ikke ut til å være noen midt i mellom. Det er tross alt litt av en opplevelse å kunne registrere resultatet av en slik seriøs forskning.

– Om man er B- eller A-menneske er et personlighetstrekk. Vår forskning viser at det også ofte henger sammen med andre personlighetstrekk. For eksempel er ofte A-mennesker mer pliktoppfyllende og medgjørlige. De er flinkere på skolen. B-mennesker, derimot, er mer intelligente, men samtidig har de en dårligere livsstil. De drikker mer alkohol og røyker. Det er interessante forskjeller, sier psykolog og søvnforsker ved FHI, Øystein Vedaa, til VG.

– Det er kjent at A-mennesker er friskere enn B-mennesker. For eksempel har sistnevnte større risiko for å få bli deprimert. En årsak til dette kan rett og slett være at B-mennesker tvinger seg opp om morgenen, etter at de har lagt seg sent, og får derfor mindre søvn, sier en av landets fremste søvneksperter, lege og professor, Bjørn Bjorvatn.

VG 08.01.2017 (Kilde)

Vel, da må jeg nok erkjenne at jeg er mer A enn B.

Altså er jeg friskere, men så kom utfordringen, B er mer intelligent. Kan man virkelig sove seg til en smart hjerne?

For noe sludder og vås, jeg kjenner da en del B – mennesker.

Lurer på om det er mulig å justere litt på det med intelligensen ved å stå opp senere. I det daglige står jeg opp ca. 0630. Denne tiden blir justert til ca. 0730 i helgene. Det kan muligens bety at en slik justering er på plass allerede. Uten da å bli påvirket at B’enes «dårligere livsstil».

Sånne bokstaver er det ikke enkelt å forholde seg til. Kanskje like greit å ta livet som det er.

Livet er ikke det værste man har og om lidt er kaffen klar (Svantes Viser, Svantes Lykkelige Dag/Benny Andersen).

I politikk blir tålmodighet ofte forvekslet med rådvillhet - Roger Peyrefitte

Tja, hadde vel egentlig tenkt å unngå temaet for du verden hvor flinke journalistene i Norge er til å boltre seg i siste nytt.

Utgangspunktet for en politiker vil alltid være makt og innflytelse. En sterk drivkraft til å fremme egne ønsker. Få gjennomført saker.

I vår tid kreves handlekraft. Er en politiker litt «bakpå» og taus blir dette karakterisert som manglende evne til styring. Tåkete og uten hånden på rattet. Det er sikkert ikke en god beskrivelse av en person som frem for alt ønsker å vise styrke.

Når tålmodighet blir sett på som en svakhet blir karakteristikkene deretter.

Ettertanke og refleksjon hadde sikkert vært lurt. Forhastede utsagn og handlinger kan føre til at det i etterpåklokskapens dunkle lys blir nedtur på nedtur.

Det politiske kjekkaseriet har hatt framgang også i vår del av verden. «Falske» nyheter har blitt hverdagens viktigste budskap. Famlende forsøk på å fremme sannheten faller på stengrunn. Vi ønsker store overskrifter, de er lette å lese og krever ingen spesiell evne til refleksjon.

Alle har vel noe rett, uansett partitilhørighet og politisk retning. Tror mange hadde tjent på en slags klokskapens besinnelse og erkjent at ikke alt er svart/hvitt. Andre kan også ha et og annet godt poeng, selv om disse kan oppfattes som direkte plagsomme.  De passer ikke inn. Det å bli korrigert i forhold til fakta er en nedtur for maktens yndlinger.

Skråsikkerhetens kvinner og menn finner sine likesinnede i politikken. Alt for mange kjenner ikke noe annet liv enn det som er preget av ferdigtenkte tanker fra politikkens mørkerom. Manglende erfaringer fra det virkelige liv, fra en arbeidsplass, et yrkesliv, er påfallende. Det er urovekkende når makten ligger i slike hender.

Det er tross alt her ute livet pulserer, med omsorg, ekte engasjement og tålmodighet for å finne gode løsninger.

Dersom det i politikken bruker tålmodighet for å lytte til andre enn seg selv og sine, vil makten kunne utøves til fellesskapets beste.

Det er lov å håpe.