Han ble nesten 10,5 år, cocker’n Casper, min turkompis. For
en pensjonist er en firbeint venn et supert bidrag til en god tilværelse. Den
skal bare ut. Ingen grunn til å nøle, eller tro at det går over. Det ble rundt
15 mil i måneden, et godt bidrag til en noe eldre kropp.
Han falt sammen, helt plutselig, når han gjorde det som var
helt topp. Nemlig å gå tur. Heldigvis endte livet uten smerter. Det er
naturligvis et savn.
Vel, så får jeg gå turene alene, med mange gode minner om en
kamerat som trakk meg mot venstre grøftekant. Ja, faktisk måtte jeg trene på å
gå rett fram uten hund. Et eller annet ville styre beina mot venstre.
Nå går føttene i riktig retning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar