Vi
har en helt spesiell tendens til i alle fall å reflektere en gang i året, på
årets siste dag.
Mange
er opptatt av hva politikerne gjorde og sa i året som ligger bak. Det hjelper
oss lite, men bidro sterkt til at media fikk produsert spaltemeter og store
overskrifter om gjengen som skal styre samfunnet vårt. Tidvis nesten uansvarlig
latterlige og tøvete utsagn kom fra maktsyke personer som troner så høyt over
oss vanlige dødelige. Vår spinkle stemme høres ikke og ved valg er det
partiene i lukkede rom som tar beslutninger, slik at min stemme fratas all kraft
til å påvirke noe som helst. Kampen om makt viser nok det sanne menneske,
uansett om det er her på berget eller over Atlanteren.
Lidende
mennesker, spesielt barn, fester seg på netthinnen. Det er vondt, men vi kan
ikke redde verden alene. Bare bidra til at noen får det bedre. Jeg klarer ikke
å bli kvitt den grusomme undringen: Hvorfor drepes og sultes befolkningen av
egne landsmenn. De som tidligere var naboer?
En
bekjent som i mange år arbeidet på de mest utsatte steder i verden fortalte en
gang om det som irriterte mest når problemene var som størst: Alle hjelpeorganisasjonene
som kom med tv-team og kjendiser for å markere egen fortreffelighet, mens det
var hender til å hjelpe som betydde alt. Dette var uansett en særdeles spesiell
og respektløs prioritering av sårt trengte midler.
Her
hjemme kommer det stadig bekymringsmeldinger om en økende barnefattigdom. En fryktelig
dårlig start for unge liv som en gang skal bli en del av samfunnet. Det er ikke
lett å hjelpe, spesielt fordi det er stor risiko for at midler som rettes mot
barn blir brukt av husholdningen og ikke når fram.
Hva
med oss selv i vår hverdag?
Er
det tanker om været med kulde varme og flom som sniker seg inn, eller er det
alle nederlag og seire? De siste har vi nok glemt.
Været kan vi ikke gjøre stort med, vi må bare leve med det. På sett og
vis må vi akseptere at det er slik, uansett klimaendringer og forandringer i
miljøet. Så får vi gjøre vårt med reduksjon av plast, mindre fossilt brensel og
kildesortering.
Vi
er ellers ganske gode, rent mentalt, til å ta vare på nedturene. Kanskje vi bør
bli flinkere til å klappe oss selv på skulderen, til å trekke fram de gode og
positive opplevelsene? Det burde vi i alle fall kunne gjøre noe med.
For
mange er det en krevende øvelse å lukke dørene bak seg for å åpne nye der
framme. Vi som ikke har opplevd så mye dramatikk og smerte i livet, men bare
små og bagatellmessige hendelser, burde kunne klare det. Andre ord kan også
være tilgivelse og å vise toleranse.
Selv
om vi går inn i et nytt år er det med dette som med alder, bare et tall. Det
var mye verre den gang vi rundet år 2000. Da skulle det meste gale skje.
Det
gjorde det ikke.
Derfor
er det slik at verden går videre, men vi bør uansett benytte sjansen til «en
pust i bakken». Kan skje vi bør la noe ligge bak og ikke slepe det med oss inn
i det nye tallet 2019. Der vil vi sikkert også få gode og mindre gode
opplevelser, slik er nå en gang livet.
«Mennesket
kan ikke uavbrutt ha det godt i tusen dager, like lite som blomsten kan blomstre i
hundre dager». Tseng-Kuang
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar