En dør er hva en hund er stadig på feil side av-(Ogden Nash) Historien om en hund

Casper er i ferd med å bli en gammel gubbe, snart 10 år og grå rundt snuta. Han har vært en snodig fyr med sine spesielle innfall. Med særlig godt utviklede sosiale gener spiser han bare i godt selskap. Maten står fremme hele dagen, men foret inntas først når flokken hans er på plass.

Prøv bare ikke å gå i flokk uten at han er først. Da drar’n paddeflat i båndet i for å komme foran alle andre.

Det er viktig at alle som legger ut på tur er der hele tiden. Den som tror at hunder ikke kan telle tar grundig feil. En av flokken hadde tatt seg «en tur i buskene» uten at den firbeinte hadde sett det. Et raskt overblikk gjorde at han satte seg ned og kom med fortvilede pip, helt til gjengen var fulltallig igjen.

Når han skal ut setter han brune cockerøyne på den gode hjelper. På spørsmålet om han skal ut blir det noen kjappe volter på gulvet før utgangsdøra er målet. Utålmodig venter han på at døra skal åpnes. Når han er ferdig står han klar til innmarsj, bare noen kan åpne.

Dersom det ikke skjer noe dukker det opp en labb som klapper meg på hånden. Dersom responsen uteblir kommer en snute under hånden for å løfte den opp. Da er det bare å resignere, dyret skal ut! Halen til cockere er en historie for seg. Når dyret er ivrig går den rundt som en propell. Kan nesten bli bekymret for at han skal gå rett i veggen med en slik energi. I tillegg veiver halen høyt fra side til side når han er ute og går. «Den ser jo så glad ut» sa en turgåer som hadde gått bak oss en stund.
Fyren kan virkelig bli fornærmet. Han elsker å løpe, helst uten stans. Tidligere var jeg ute å jogget tre til fire ganger i uka, mens lørdag var det løpetur med Casper. Da var'n klar. Med sele på han og magebelte på meg inntok han horisontalen bort over gangveien. Dermed mente han at når jeg kom i treningstøy var det bare en ting som skulle skje: En løpetur. Nå var det bare slik at han ble med på lørdager. Et skarpt hundeblikk så at jeg var klar til å løpe og han mente at i dag, da var den hans tur. Sånn var det naturligvis ikke de andre dagene i uka. Når jeg kom tilbake så jeg så vidt en snute bak et skap i gangen. Han så ikke på meg en gang, var både skuffet og veldig fornærmet. Mente vel han ble glemt.

Skal vi ut å reise må vi gjøre forberedelsene «i smug». Han oppdager raskt at noe skjer og ser tydeligvis fram til en kjøretur. Opp med utgangsdøra og den firbeinte venter foran «sin» bildør.

Antydning til håndklær, shampo eller klippeutstyr fremkaller reaksjoner. Da forsøker han å gjemme seg. Gjemmestedet kan være under et bord, eller når ikke andre steder er tilgjengelige, innerst i buret. Da er han sikker på at han er vrien å finne.

Overbevist om et stort ansvar var han også da vi fikk vårt første barnebarn, Andrea. Hun var nok en «valp» han måtte passe på. Vi var ute ved sjøen, Andrea gikk ut i vannet for å bade og Casper etter. Svømte rundt og passet på. Da hun gikk opp på land fikk Andrea raskt besøk av Casper. Så gikk hun ut i vannet på nytt og det samme gjentok seg. Han tok ansvaret alvorlig, ikke noe slinger i valsen.

Hjemme følger han med bokstavelig talt. Casper'n kan ligge ute i gangen på senga å snorke. Med en gang jeg åpner døra til kjøleskapet hører jeg noen «sladde» i en kjapp sving på parketten og fyren sitter plutselig ved siden av meg med forventning i blikket. Det er ikke noe i veien verken med hørsel eller luktesans. Det ble forklart at dersom vi har luktesans som et A4 ark, har den firbeinte en luktesans som en hel fotballbane. Ikke rart at en slik egenskap er til nytte i mange sammenhenger. Cocker’n blir dessuten stadig mer benyttet til narkotikasøk da størrelsen er slik at den kommer fram på flere og andre steder enn større kolleger.

Hunden har blitt til en ekspert til å leve midt iblant oss. Litt mer om våre firbeinte venner:

Ingen annen dyreart, utenom mennesket selv, har så mange forskjellige roller i samfunnet.

Vi har blindehunder, politihunder, forsøkshunder, vakthunder, jakthunder, ettersøkshunder, hunder som finner både bomber, narkotika, oljelekkasjer, kreft og skadelige bakterier. Og har du hørt om glutendetektorene? Hunder som lukter seg fram til om maten er trygg å spise for folk som ikke tåler gluten. I tillegg har vi servicehunder, som assisterer bevegelseshemmede. Og terapihunder, som hjelper folk ut av depresjoner og trøblete ungdomstid, og får kontakt med mennesker som er rammet av autisme.

For ikke å snakke om alle hundene som blir holdt som kjæledyr – og er noens bestevenn. Bare i Norge er det trolig godt over en halv million av dem.

Kilde: Hun om hund, Emma Mary Garlant

Så er ikke den snart 10 år gamle cocker’n alene. Siste oversikt viser faktisk at rasen er den tiende mest populære i Norge. En rase som for øvrig er svært gammel. Den ble offisielt anerkjent i 1905 og er opprinnelig en jakthund som aldri går langt fra eier.

Store uttrykksfulle øyne og hengeører gjør inntrykk.