Jeg har hatt mange bekymringer, men de fleste har det ikke blitt noe av

Igjen er den her, tiden for tilbakeblikk på det året som ligger bak, og naturligvis bekymringer for året som ligger foran.

To spesielle ting skal ikke glemmes: Jeg ble farfar til en liten gutt og presterte å runde 70 år.

Det første kan ikke jeg skryte på meg, eller? Dersom ikke guttungens far hadde blitt født av sin mor med mitt bidrag, hva så?

Avgjort en merkelig tanke, men ikke desto mindre ganske komplisert.  Guttungen er i alle fall frisk og rask. Han flirer godt når han ser farfar, så jeg er litt usikker på hva det betyr.

Å bli 70 år er vel heller ingen stor prestasjon i våre dager. Folk blir folk stadig eldre. De siste 20 årene har menn halt innpå kvinner. Det må være en prestasjon!

I 2015 var forventet levealder i Norge over 84 år for kvinner og 80 år for menn. Dette er lavere enn i blant annet Japan, Australia og flere middelhavsland.

Norge har gått fra å ha verdens høyeste levealder til å havne et lite stykke ned på verdensrankingen. I de yngste og eldste aldersgruppene har ikke Norge hatt like gunstig utvikling i dødelighet som det andre OECD-land har hatt. Norges plassering varierer nå mellom 11. og 17. plass for begge kjønn sammenlagt. Hvilken plass vi ligger på, varierer noe med hvilke land vi sammenlikner oss med, og hvilken av de internasjonale databasene som benyttes.  

For at den forventede levealderen i Norge skal øke, må færre dø før 70-årsalder. Det at røyking nå går ned, gir håp om at færre vil dø før fylte 70 år. En bedring i fysisk aktivitet og kosthold i befolkningen kan også bidra til å øke forventet levealder.  

Kilde: Folkehelseinstituttet.

Nok om det. Selve dagen ble feiret sammen med fruen i Firenze. Der var vi ikke alene, det var uendelige køer utenfor de mest kjente severdighetene. Dermed ble det uaktuelt å oppholde seg i den mengden med 38 varme (veldig varme) grader.

Tilbake til tanker om tiden som ligger foran. Det er nok å bekymre seg over, klimaforandringer, flyktningkriser, sult, gale statsledere og mye, mye annet.

Gale statsledere. Ingen tvil om at uforutsigbarheten gir størst grunn til bekymring. Donald John Trump er særdeles aktiv bidragsyter til en slik sinnstilstand. Fyren er ett år eldre enn meg, men er neppe i gruppen gammel og vis. Det er vel mest spennende om han virkelig får en senildiagnose, noe ekspertene frykter.

Så er han lille runde. Omsetningen av små notisbøker er stor i det landet. Alle går rundt med verdifulle notater til gjennomlesning i sene nattetimer. Kan dette være et marked for Norske Skog, med litt innsats her kunne konkursen vært unngått.

Vi bør vel være bekymret også i 2018? Kan godt huske eksamensskrekken. Denne ga virkelig en grobunn for solide bekymringer. Etterpå viste det seg at alt gikk bra, det hadde vært unødvendig med dårlig nattesøvn som forberedelse til den forventede elendigheten.

Så bør vi vel bruke litt mindre ressurser på å bekymre oss da? Stort sett går det meste godt, forhåpentligvis også i 2018.

Godt nytt år!

«…og gjetergutta der omkring dom kute tel og frå og bar med seg små lamonger som gutten skulle få sjå.»– Alf P.

Tror nok de ble slitne av å kute til og fra, til og med når de bar små lamunger. Det satte sikkert spor i en liten kropp.

Jesubarnet lå der i krybba på seng av strå, mens moder’n stelt’n og pappa Josef hadde nok med å finne mat. i den mørke desembernatta.

Regner med at Josef hadde hovedansvaret for fyringa. Det var en stjerneklar, iskald natt og så det å holde varmen måtte vært en stor utfordring. Derfor lyste det opp et stort bål i stallen. Dette ga varme og trygghet til den lille familien som ikke hadde fått annet husly den kvelden.

Så var det de som måtte kute. Hva betyr det,? Det har jeg lurt på og derfor måtte jeg kommentere dette pussige ordet. Fritt oversatt betyr det å beinfly, løpe veldig fort.

Hvorfor mente Alf Prøysen at gutta måtte fly så raskt? Antar at et eller flere forhold må ses på som aktuelle i den sammenhengen.

1. Sauene måtte passes på, samtidig ønsket gutta å vise fram lammene. Markene ved Betlehem var store, på mange mål, og det var utfordrende å rekke over alt.

2. Sauene var ikke gjerdet inne og sauehundene på den tiden var ikke så smarte som i dag

3. Sauene var utsatt for ulveflokker og Kvirinius (daværende landshøvding) hadde sikkert nektet å betale sauebøndene erstatning for sau tatt av ulv. Dette var før Slagsvold-Vedum ble født.

4. Gutta var på arbeidstrening eller gikk læretid som gjetergutter. Det kunne være vrient å få fast jobb som gjeter dersom det dukket opp mange døde sauer på CV’n.

5. Enkelte tok beinflyinga som trening for å kunne delta for Judea i de kommende olympiske lekene. En tur til Hellas stod høyt i kurs.

For gjetergutta var det altså mange grunner til å kute/beinfly, i den mørke, kalde desembernatta,

Vel, det er et par tusen år siden denne fødselen endret verdenshistorien, enten vi liker det eller ikke.

Se himlen ligger og hviler

på jordens gule strå

vi står rundt krybben og smiler

for vi er fremme nå

Her kan vi drømme om den fred

som vi skal eie en gang.

For dette barn har himlen med

og jorden fylles med sang.

Kilde: En stjerne skinner i natt – Eyvind Skeie

Julekort er straffen man hvert år pålegger seg, fordi man ikke fikk skrevet de brevene man burde i løpet av året – ukjent

Julekortenes tid er forbi (nesten). For meg har den vel aldri vært der, men foreldrene mine var nøye på det. Familie og venner skulle ha en hilsen til jul.

Kortet måtte postes i god tid for nå fram til høytiden. Frimerkeslikkingen, som den oppvoksende slekt fikk ta seg av, tilførte tunga en ikke alt for god smak. Egentlig var limet bakpå de små papirlappene ganske guffent. Apropos frimerker, hvert år var spørsmålet: Hva koster det å sende et julekort, hva er porto for i år? Er det billigere å sende kort i nærområdet enn til tante og onkel i Oslo? Dersom en kostet på den luksusen å legge et kort i en konvolutt, hva da?

Rett før jul, for ikke å snakke om i romjula, måtte noen kort distribueres i høyt tempo. Det var fordi familien fikk julekort fra noen som var glemt i julemaset. Huff det var flaut, men er krevdes en innsats. Hva skulle vi gjøre med de om egentlig var «glemt»? Kanskje de kunne overses, så fikk vi ikke kort derfra neste jul.

Hvordan huske på hvem som «fortjente» en julehilsen? Enkelt og greit, årets mottatte kort ble behørig arkivert til neste år slik at den saken var under kontroll.

Det var vel en av Kjell Aukrusts figurer som satte inn en førjulsannonse i «Flåklypa Tidende»: «Jeg vil informere om at fjorårets julehilsener også gjelder for i år».

Enkelt og greit!

I dag sendes julehilsener digitalt, på SMS og Facebook. Muligens litt upersonlig, men de kommer fram og det behøver ikke være mindre oppriktighet bak ønskene av den grunn.

Så slipper en portogrubling og frimerker (de er forresten selvklebende i disse dager, slik at smaken av lim er ukjent).

Når jeg skriver dette kom jeg til år lure på hvordan oppstod skikken med julekort?

Her er svaret, vi må til England:

Sir Henry Cole var en travel mann. Han moderniserte blant annet det britiske postvesenet og jobbet med planene om det store Victoria & Albert Museum i London. Han drev også en forretning med ting som skulle gjøre folks hjem vakrere, og de mange aktivitetene skaffet ham en enorm omgangs- og bekjentskapskrets.

Sir Henry Cole imøteså derfor julen med gru: Det var en nesten umulig oppgave å skrive personlige julehilsener til alle dem han kjente. Det fantes julekort, men de var tegnet for hånd og temmelig kostbare.

Sir Henry Cole fikk en idé. I 1843 fikk han en kunstner tegne et julekort som han fikk trykt i 1000 eksemplarer. Men kortet vakte oppsikt, for illustrasjonene, som skulle vise hvordan man burde gi til de fattige i julen, viste også et kvinnelig familiemedlem som ga en liten jente en slurk av et glass med rødvin. Det vakte stor forargelse i det moralsk høyverdige Storbritannia.

Men omtalen var kanskje grunnen til at det allerede neste år ble mulig å kjøpe en rekke forskjellige julekort.

Uansett om mange ellers mente at julekortet var et midlertidig motefenomen, var grunnlaget lagt for en suksess.

Kilde: Historie

Norsk julekort fra 1910

Et liv uten hund er et stusslig liv! - Kirsten Indgjerd Værdal

Da er det dokumentert: Det er sunt å ha hund.

1. Hunder har en rekke positive effekter på vår mentale helse, har flere studier vist. 

2. De firbeinte skapningene kan blant annet bidra til å holde depresjon i sjakk, ifølge en studie publisert i Bloomsbury Journals. 

3. Samme hvordan været er, du må ut å gå med hunden. Jo mer tur, jo sprekere blir du.

4. Alle turene, tillegg til det sterke båndet til hunden, gjør at eieren kan redusere risikoen for hjertesykdom, melder den amerikanske hjerteforeningen. 

5. Samme studie har også funnet ut at hunder kan senke stressnivået hos mennesker.

6. Skal vi tro en studie fra Høgskolen i Nord-Trøndelag, har hundeeiere faktisk bedre helse enn katteeiere. 

7. Selskap av en hund har særlig betydning for eldre og mennesker som kjemper mot alvorlige sykdommer, ifølge en amerikansk studie.

8. Ifølge en forsker ved University of Pennsylvania, kan hunder redusere problemer som hodepine, søvnløshet, nervøsitet, trøtthet og fordøyelsesproblemer.

 9. Å vokse opp med hund gir barn et bedre selvbilde og større evne til å tolke kroppsspråk, skriver forskning.no.
Kilde: Lisa Dyremyhr Bakke Publisert 9. juni 2015

Her i Skandinavia har forskere fra universitetet i Uppsala har studert sammenhengen mellom det å eie en hund og forekomsten av hjerte- og karsykdommer.

Studien viser at hundeeiere har lavere risiko for å dø av hjertesykdommer enn folk som ikke har hund. Studien viser at hundeeiere har lavere risiko for å dø av hjertesykdommer enn folk som ikke har hund.

Barn som helt fra de er små vokser opp i et hjem med hund, utvikler i langt mindre grad astma og allergier enn barn som vokser opp i hjem uten hund.

Og vitenskapen kan til og med forklare hvorfor.

En studie av mus ved University of California San Francisco viser at eksponering for støv fra et hus der det bor en eller flere hunder, medfører forandringer i bakteriekulturen i mage-tarm hos mus.

Spesifikt utviklet musene en større mengde bakterier som er vitale i beskyttelsen av luftveiene mot allergener og luftveisinfeksjoner.

Tenk det! Skal si cocker’n hjemme er ren medisin.  Får jeg oppleve 100 årsdagen skal han ha mye kred. Jommen godt at han ikke vet noe om det.

Alle pensjonister burde ha et slikt firbeint dyr. Ikke minst for å kunne komme ut av godstolen og det er fullstendig uten værforbehold!

Jeg ga en gang mine barn et sett med batterier til jul med en lapp der sto: Leker ikke inkludert. Bernard Manning

Så er vi i gang igjen. Hvert år sliter vi med det samme: Hva skal vi gi i gaver til jul? 

Julefeiringen har blitt et svært synlig eksempel på overflodssamfunnet, men også et bilde på forskjeller i den verden vi lever i.

Det er et paradoks at i dag er det mange som ikke finner muligheter til å kjøpe gaver til de nærmeste, ikke minst barna.

Da jeg vokste opp på 50-tallet, var nøysomhet en vesentlig del av hverdagen. Dette preget også julefeiringen. Vi savnet ikke noe, samtidig visste vi veldig godt hva som var uaktuelt å sette på ønskelista. Det fikk bare være en drøm som ikke kostet noe. 

Når jeg ser tilbake oppfattet vi ikke oss som fattige, men med realistiske forventinger. Slik var det for alle jeg kjente, nøkternhet preget hverdagen året rundt.

Så fikk vi det så "mye bedre" da. Husker godt en jul hvor våre gutter hadde fått ski i gave og var stolte av det. Når de fortalte det til en bekjent var svaret: "Ski, nei det var det er noe en må ha og er ingen julegave".

Da sporet vi vel av et eller annet sted. Samtidig viser det at vi er heldige som har det vi trenger til enhver tid.

Tankene vender derfor stadig tilbake til de foreldrene som ikke kan feire jula slik de ønsker. Det gjør så innmari vondt og jeg forstår deres smerte. En ønsker naturligvis alltid det beste for sine barn.

Alle innsamlingsaksjoner som bidrar til et lite lys i den tiden de fleste ser frem til er kjempeflott.

Problemstillingen blir vel egentlig at dette er ikke går over, blir borte. 

Myndighetene står overfor en utfordring de ennå ikke har funnet noen løsning på. Hvordan skal samfunnet møte fattigdommen? Hvordan hjelpe barnefamilier som sliter? Hvordan hjelpe barna på rett vei, slik at de ikke skal føle seg utenfor og ikke takle de daglige utfordringene?

Svaret kjenner jeg ikke. Stilt overfor slike utfordringer kjenner en maktesløshet.

Det er mange som har det vondt.

Tomrommet som oppstår ved manglende eller mislykket kommunikasjon, fylles raskt med rykter, sladder, vrøvl og gift. Henry Louis Mencken

Valgkampen er over. Svartmalingen av situasjonen i Norge i forkant av valget så ikke ut til å tjene de som brukte den bredeste penselen i debatten, og brunbeising av velgerne som ikke ønsker en mer liberal innvandrings- og flyktningpolitikk virker mot sin hensikt (Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant høyre - Dagbladet 19.09.2017).

Egentlig er jeg ikke "partipolitisk" engasjert, men under valgkampen måtte jeg se meg omkring. Var jeg fullstendig uopplyst, hadde landet vårt vært i en fireårig krise? Må bare kommentere dette enda en gang.

Arbeiderpartiet har et problem fordi det er enkelte "sære" politikere i deres rekker. Trond Giske og Marianne Marthinsen er politikere som kommuniserer på en hatsk måte, langt unna "norske verdier". De tar det for gitt at eierskapet til sannheten er det kun de og deres meningsfeller som har.

Så dumme er vi faktisk ikke. Husk at mange i Norge har fått god utdanning og er oppegående nok til å tilegne seg kunnskap på egenhånd. Vi har fått evnen til å drøfte, analysere og ikke minst forstå at en sak har flere sider.

For en som kjenner til NAV fra innsiden blir en noe forbløffet over en elendighetsbeskrivelse som uansett ikke berører landet vårt før 2013. Ikke minst en "tilpasset" bruk av statistikk og henvisning til "uønskede konsekvenser" av et regelverk som politikerne faktisk selv har ansvar for. Alt galt har skjedd siden den gang, de siste fire årene.

Når vi møter den slags påstander er det lurt å se seg rundt. Kanskje Arbeiderpartiet som Norges største parti, burde ta selvkritikk og se nærmere på hvordan den belærende holdningen slår negativt ut i befolkningen. Vi har nok av bedrevitere i samfunnet. Lykke til med selvransakelse og neste valg med en annen tone, nå var den fullstendig umusikalsk.

Vi er faktisk ikke så dumme...

Låner et bilde fra "Knøttene"

Aldri lyves det så meget som før et valg, under en krig og etter en jakt. Otto von Bismarck

Da er det over denne gang, valget til vårt parlament. Noen er nærmest hoverende over egen personlige innsats, men andre igjen "slikker" nederlagets sår.

Det er godt at valget har kommet til veis ende, stemmer er talt opp og regjeringens kabal er lagt.

Synes det alltid er påfallende hvor nærmest fanatiske mange kan være i forhold til egen politiske overbevisning. Jeg har aldri forstått at det ikke går an til å innrømme at også andre kan ha noe å bidra med.

En slik stahet og tro på egne meningers berettigelse synes jeg er håpløst. Tror faktisk at slike holdninger svekker meningsbærerne i vår tid. En tid som på mange områder både er preget av tvil og refleksjon, ikke bare til politikk, men spørsmål knyttet til religion, innvandring, forurensing, klima, samfunnsutvikling, oppvekst og andre tema som krever ettertanke.

Jeg har aldri forstått de som påpeker absolutter og forventer at andre skal adoptere egne tanker. Gjør du ikke det er du nok et heller tvilsomt individ.

Dermed blir påstander og løfter i valgkampens hete, eller poliske strategier som det heter, oftere gjennomskuet i dag en tidligere. Vi tar ikke alt for "god fisk". Å påstå at de siste fire årene var en ganske svart periode i vårt land blir gjennomskuet. Det er ikke opplevd slik. Fordi vi, og særlig unge mennesker med stadig bedre utdanning, er vant til å drøfte påstander, vant til å akseptere at en sak har mange sider, vil ikke bombastiske politiske utsagn ha den samme kraft som tidligere.

Nå er det over, for denne gang. Kanskje noen av politikkens besserwissere ha lært - til neste gang.

Alderen har ikke stort å si - med mindre du er en ost

Firenze er et fint sted for feiring av fødselsdag. Nå er det gjort, 70 års dagen ble tilbragt i Toscana. Vel, det er påfallende hvor mange som besøkte byen i 38 varmegrader. Vi var ikke alene.

Det gir muligheter til ettertanke, ikke over egen alder, men på de ressursene som forbrukes av tusener på et slikt sted. Hvorfor reiser så mange til Firenze, Roma, Paris osv.?

Sannsynligvis er det en jakt etter nye opplevelser, se noe som andre har omtalt og som en selv nå kan ta i øyesyn. Noe å fortelle i ettertid.

Rart og jeg lurer på om jeg begynner å bli blasert. Flotte bygg, palasser og kirker ser en på hvert hjørne, men det er liksom helt greit. Fordums storhet og prakt er der som tegn på rikdom, men også en ydmykhet ut fra religionens sentrale plass. Gull og glitter gjør liksom ikke inntrykk lenger, mer en respekt for ha som var mulig for århundrer siden. Historie, det som ligger bak, betyr nok mer for meg.

Hva var det da som gjorde inntrykk? I Toscana reiste vi til fjellandsbyen San Gimignano. Den imponerte meg fordi den var på en måte restene av noe opprinnelig. En gang med 72 tårn. De fleste forfalt og i dag er det 15 tilbake. Tårn som betydde både status og forsvar i en forgangen tid. Det er noe med at århundrene har satt sitt preg uten pynt og glitter som gir meg en følelse av levde liv i en helt annen kultur. En helt annen tid.

Den byen var høydepunktet på besøket og jeg har registrert at et nytt tiår er passert.

Mange ødelegger ferien sin fordi de gjør for mye når de ikke gjør noe. Konrad Klein

Selv for en pensjonist er ferien over. Denne var fylt av opplevelser med barn svigerbarn og ikke minst barnebarn i forskjellig alder. Danmark var årets ferieland.

Visst er jeg heldig som kan ha en slik familie. Det er den jeg lever for. Morgentur med yngste Moen på tre måneder og cocker'n Casper var et privilegium. Strandliv og opplevelser med jentene på seks og fire ga varme i en til tider guffen dansk sommer.

Det er rart å se hvor aktive og opptatte foreldrene er. Målet er tydeligvis å sørge for at avkommet ikke kjeder seg. Var det slik tidligere også? Det er nok vrient å finne et svar, men det synes nok som om tempoet har økt.

Særlig har nok utviklingen av fornøyelsesparker o.l. vist at det er et behov i markedet og dette behovet utvikles også videre av kreative virksomheter. Det koster, mye; inngangsbilletter, chips og slush. Alt har sin pris og den øker for hvert år.

Det skal kanskje være sånn, eller er det noe som har blitt borte på veien? Har vi kastet på båten barns egne evner til kreativitet? Overfører vi vår rastløshet til barna? Må noe skje til enhver tid? Jeg vet ikke, det er vel en del av «Utviklingen»

Det finnes ingen kunnskap som ikke er verdifull. Edmund Burke

Dette sa han som kalles konservatismens grunnlegger. Nå er jeg pensjonist, den første pensjonistvåren er innledet. Med denne årstiden følger også visse ønsker om å rydde opp i skuffer og skap.

Dermed fant jeg en kasse med gamle lærebøker. Ikke alle like utslitte, men de lå der i kassa. De representerer noen år med mye innsats, studier og ikke minst funderinger over hverdagens forskjellige utfordringer. En tid som ligger bak.

Lurer derfor på om denne kunnskapen er særlig verdifull for meg lenger. Mye er kanskje glemt, mye er fornyet over tid. Det er derfor aktuelt å sende litteraturen ut på siste reis.

Der forsvinner i alle fall den håndfaste del av kunnskapen og den blir neppe savnet.

Hermed hylder jeg uten forbehold VÅREN som det eneste effektive middel mot sne! André Bjerke

Enda en vår! Våren gir løfter om nytt liv og en ledig leilighet oppe i treet. Kom igjen, her blir det plass, her blir det varme, her blir det en flott utsikt over grønne enger.

Lekende barn, hunder som legger igjen markering i grøfter og på stier. Det vi ikke har sett på lenge kommer frem fra snø og skogens bunn.

De lyse dagene kommer tilbake. Plutselig varmer solen og de nakne greiene i skogen må gi fra seg rim og frossent løv.

Jeg opplever at denne varmen forplanter seg i kroppen. Inne i hodet ser jeg for meg varme sommerdager med en skyfri himmel.

Samtidig er det innledningen til et nytt år som for mange kan være vanskelig. I disse dager forteller statistikkene at en av ti barn lever under fattigdomsgrensen i vårt rike land. En start på livet hvor nettopp løftene om en god fremtid burde gi glede og håp.

Så vil da mange slite, mangle det meste av det som våre barn og barnebarn opplever som selvfølgelig.

Det er tanker som smerter når en har levd en stund, at enkelte skal få en vår uten glede. Hvor savnet preger hverdagen. Hvor de med omsorg for barnet føler bare tristhet for ikke å strekke til. Ikke å kunne gi barnet den oppveksten som det virkelig fortjener.

Så får vi håpe at våren kommer dit også. En vår som gir varme og håp om et godt liv. Med et samfunn hvor det er plass til alle, med muligheter til alle som vokser opp.

La alle få oppleve at den indre kulde blir borte og det gode liv med en strålende sol og en klar horisont der fremme for de som kjenner de tunge dagene på kroppen.

Må det være plass til alle i en god vår!

Gi oss mulighet til å føle en vårlig glede som gir plass til alle!

Møter jeg et barn, møter jeg et menneske, Anne-Cath Vestly

I går var det liv i hagen. Travle barn med sklibrett satte utfor den bratteste bakken. En barnehage på tur hadde endelig funnet et sted hvor de kunne spre vinterens glede og latter. Noen syntes sikkert det var skummelt med en nedfart i høy hastighet.

Tiden går fort. Voksenlivet er plutselig en del av tilværelsen, et faktum en ikke brydde seg så mye om under oppveksten, tidligere.

Det gikk nok senere, tidligere. Dagene hadde ikke all verdens innhold og aktiviteter, bortsett fra det en fant på selv.

Bekymringsrynkene hos foreldrene var ikke en naturlig del av ansiktet. Stress var på en måte ikke funnet opp.

Vi kriget med pil og bue mot gjenger fra andre deler av byen og fatter'n spisset piler. Hvor vi var hen til enhver tid betydde ikke så mye, bare vi kom hjem til middag.

Ingen visste at sanden vi ramlet ned i fra huska var farlig, eller at trærne vi klatret i kunne medføre livstruende kvestelser.

Ei olabukse var ei olabukse om den het Lee eller Wrangler. Det var ikke tema, alle var fornøyd med den bekledningen en hadde, selv om den var hjemmestrikka uten merkelapp.

Når vi ble gamle nok var det ikke vrient å få jobb. Sånn var det. I tillegg visste vi hva naboen het, foreldrene våre snakket sammen over gjerdet. Det hendte til og med at de hjalp hverandre!

Nå har den nye virkeligheten innhentet mor og far. I en engstelse for ikke å være lik andre, ikke å kunne gi den oppvoksende slekt alle gode tilbud, har bekymringsrynkene tatt plass i et moderne velpleiet ytre.

Fritidsaktiviteter i kø, poden skal naturligvis ikke kjede seg, klær som en ikke skal skamme seg over. En slags angst for at ikke alt er som andre forventer det skal være.

Utenpå ...

For mye kjærlighet skjemmer aldri bort barna. Barn blir bortskjemt når vi gir dem gaver som en erstatning for vårt nærvær.

Anthoney P. Witham

Angrep er det beste forsvar. Står det ikke et sted? Er det ikke i Bibelen? Pétur Marteinsson

Tja, da er verdens mektigste mann i gang. Hvem kan stoppe den arrogante fyren før alt går galt og ikke minst landet hans mister en hver troverdighet?

Det er merkelig at han fremdeles har tilhengere, men det blir nok færre etter en tid når folk får se hans egentlige natur.

Igjen står spørsmålet som jeg har stilt mange ganger: Hvordan er det mulig å velge en slik person til landets leder?

Etter så få dager ved makten er det nesten utrolig hvor kjapt han har fått "verden" i mot seg. I og for seg en prestasjon.

Egentlig blir det svært spennende å se fortsettelsen. I denne såpeoperaen kommer det en ny episode hver morgen når pensjonisten (meg) sjekker nyhetene.

Made i China ...

Alle politikere bør være takknemlige for at de blir feilsitert. Ellers ville som regel deres uttalelser ha vært for lite originale. Gudmund Hernes

Så er'n snart på plass, Donald. De mest kjente Donald'er for meg var Donald Duck og McDonald.

Den siste er for så vidt grei og til dels spiselig, men fyren fra Andeby kan nok virke litt uryddig.

Så dukker det opp en ny president som i alle fall ikke er spiselig og har en del felles trekk med anda, uryddig, ustrukturert, direkte håpløs.

Forskjellen er at han selv er onkel Skrue og benytter pengene sine til å skaffe seg makt, men ikke nødvendigvis populæritet.

Egentlig burde han også vært pensjonist, han blir 71 år i år. Tenk hvor deilig det hadde vært om fyren kunne kose seg meg pensjonen sin! Hva skulle forresten avisen hatt på første siden da?

I Praha sist sommer traff vi to amerikanere. Frustrerte amerikanere. Den ene var ansatt i oljeindustrien, den andre en veteran fra US Marines. Begge hadde noe til felles, hvem skulle de stemme på? Trump var en tosk og Clinton en skurk.

Hvordan har det blitt sånn der over dammen? Nå får vi altså Andeby i virkeligheten. Med Donalds lekt og venner over alt. Det mest spennende er kanskje om det finnes en Petter Smart ...

Pensjonister bør avstå fra å gi råd offentlig. De bør stort sett henge på veggen, og holde kjeft. Bjørn Atle Holter-Hovind

Ble pensjonist i mai 2016. Kan anbefale tilværelsen fordi dagene går unna. Savner ikke jobben et sekund.

Har lurt litt på det. Tror det er flere forklaringer. En "målbevisst" avvikling og ingen spesielle sosiale relasjoner til kolleger. I tillegg så har jeg planlagt dagene på forhånd (sånn cirka).

Starter med luftig av den firbeinte, deretter trening, så er det en god del aktiviteter foran pc'n eller en bok på lesebrettet som jeg fikk til jul. Deretter en langtur med dyret, så lage litt middag til fruen kommer hjem.

Så er det naturligvis barnebarna hvor familien også har fått en hund, Pablo, en Novo Scotia Tollern Duck Retriver.

De bor over to timers biltur unna. Vi reiser på besøk, men hundene har ikke møtt hverandre enda. Det blir  nok en opplevelse.

Føler det hele som et privilegium. Det å ha friheten til selv å styre dagene. Når noen spør meg hvordan det er å leve som pensjonist, er det bare ett svar: "Anbefales".

Da kan jeg vel få mer tid til å skrive på bloggen også i det nye året 2017, vi får se.

Bildene er av en to timers tur med cocker'n Casper.