Møter jeg et barn, møter jeg et menneske, Anne-Cath Vestly

I går var det liv i hagen. Travle barn med sklibrett satte utfor den bratteste bakken. En barnehage på tur hadde endelig funnet et sted hvor de kunne spre vinterens glede og latter. Noen syntes sikkert det var skummelt med en nedfart i høy hastighet.

Tiden går fort. Voksenlivet er plutselig en del av tilværelsen, et faktum en ikke brydde seg så mye om under oppveksten, tidligere.

Det gikk nok senere, tidligere. Dagene hadde ikke all verdens innhold og aktiviteter, bortsett fra det en fant på selv.

Bekymringsrynkene hos foreldrene var ikke en naturlig del av ansiktet. Stress var på en måte ikke funnet opp.

Vi kriget med pil og bue mot gjenger fra andre deler av byen og fatter'n spisset piler. Hvor vi var hen til enhver tid betydde ikke så mye, bare vi kom hjem til middag.

Ingen visste at sanden vi ramlet ned i fra huska var farlig, eller at trærne vi klatret i kunne medføre livstruende kvestelser.

Ei olabukse var ei olabukse om den het Lee eller Wrangler. Det var ikke tema, alle var fornøyd med den bekledningen en hadde, selv om den var hjemmestrikka uten merkelapp.

Når vi ble gamle nok var det ikke vrient å få jobb. Sånn var det. I tillegg visste vi hva naboen het, foreldrene våre snakket sammen over gjerdet. Det hendte til og med at de hjalp hverandre!

Nå har den nye virkeligheten innhentet mor og far. I en engstelse for ikke å være lik andre, ikke å kunne gi den oppvoksende slekt alle gode tilbud, har bekymringsrynkene tatt plass i et moderne velpleiet ytre.

Fritidsaktiviteter i kø, poden skal naturligvis ikke kjede seg, klær som en ikke skal skamme seg over. En slags angst for at ikke alt er som andre forventer det skal være.

Utenpå ...

For mye kjærlighet skjemmer aldri bort barna. Barn blir bortskjemt når vi gir dem gaver som en erstatning for vårt nærvær.

Anthoney P. Witham