Julekort er straffen man hvert år pålegger seg, fordi man ikke fikk skrevet de brevene man burde i løpet av året – ukjent

Julekortenes tid er forbi (nesten). For meg har den vel aldri vært der, men foreldrene mine var nøye på det. Familie og venner skulle ha en hilsen til jul.

Kortet måtte postes i god tid for nå fram til høytiden. Frimerkeslikkingen, som den oppvoksende slekt fikk ta seg av, tilførte tunga en ikke alt for god smak. Egentlig var limet bakpå de små papirlappene ganske guffent. Apropos frimerker, hvert år var spørsmålet: Hva koster det å sende et julekort, hva er porto for i år? Er det billigere å sende kort i nærområdet enn til tante og onkel i Oslo? Dersom en kostet på den luksusen å legge et kort i en konvolutt, hva da?

Rett før jul, for ikke å snakke om i romjula, måtte noen kort distribueres i høyt tempo. Det var fordi familien fikk julekort fra noen som var glemt i julemaset. Huff det var flaut, men er krevdes en innsats. Hva skulle vi gjøre med de om egentlig var «glemt»? Kanskje de kunne overses, så fikk vi ikke kort derfra neste jul.

Hvordan huske på hvem som «fortjente» en julehilsen? Enkelt og greit, årets mottatte kort ble behørig arkivert til neste år slik at den saken var under kontroll.

Det var vel en av Kjell Aukrusts figurer som satte inn en førjulsannonse i «Flåklypa Tidende»: «Jeg vil informere om at fjorårets julehilsener også gjelder for i år».

Enkelt og greit!

I dag sendes julehilsener digitalt, på SMS og Facebook. Muligens litt upersonlig, men de kommer fram og det behøver ikke være mindre oppriktighet bak ønskene av den grunn.

Så slipper en portogrubling og frimerker (de er forresten selvklebende i disse dager, slik at smaken av lim er ukjent).

Når jeg skriver dette kom jeg til år lure på hvordan oppstod skikken med julekort?

Her er svaret, vi må til England:

Sir Henry Cole var en travel mann. Han moderniserte blant annet det britiske postvesenet og jobbet med planene om det store Victoria & Albert Museum i London. Han drev også en forretning med ting som skulle gjøre folks hjem vakrere, og de mange aktivitetene skaffet ham en enorm omgangs- og bekjentskapskrets.

Sir Henry Cole imøteså derfor julen med gru: Det var en nesten umulig oppgave å skrive personlige julehilsener til alle dem han kjente. Det fantes julekort, men de var tegnet for hånd og temmelig kostbare.

Sir Henry Cole fikk en idé. I 1843 fikk han en kunstner tegne et julekort som han fikk trykt i 1000 eksemplarer. Men kortet vakte oppsikt, for illustrasjonene, som skulle vise hvordan man burde gi til de fattige i julen, viste også et kvinnelig familiemedlem som ga en liten jente en slurk av et glass med rødvin. Det vakte stor forargelse i det moralsk høyverdige Storbritannia.

Men omtalen var kanskje grunnen til at det allerede neste år ble mulig å kjøpe en rekke forskjellige julekort.

Uansett om mange ellers mente at julekortet var et midlertidig motefenomen, var grunnlaget lagt for en suksess.

Kilde: Historie

Norsk julekort fra 1910