Surrogati ...

Helt rart. Det se ut til å ha blitt en menneskerett å ha barn, uavhengig av seksuell tilnærming.

Så har enkelte i overflodssamfunnet funnet ut at surrogati er løsningen, å betale for et barn født av andre. Disse andre kvinnene kan være nær eller fjern, betalt eller ubetalt. Det første kan ha tilknytning til fattigdom og det representerer en betydelig inntektssikring, det å bære frem og gi fra seg sitt nyfødte barn. Da er det nok ikke enkelt å være mor, vondt, men markedet gir muligheter. Det kyniske markedet som fler og fler nordmenn ser ut til å benytte seg av. Vi som ønsker å fremstå med høy moral og nasjonal prektighet langt ned i folkesjela, er uten skrupler.

Det finnes så uendelig mange fødte barn i verden som trenger et hjem, de kan adopteres. Det kan nesten ha gått av moten .. I vårt eget land er det så mange barn som trenger et fosterhjem, men det er kanskje for utfordrende, for komplisert.

Da er det enklere å få en mor til å selge barnet sitt. En mor vil vel alltid være en mor for det barnet hun føder, uansett eierforhold til befruktningen

Er det en menneskerett å ha barn? Bør vi se på de holdningene som ligger bak en slik utvikling? Kan vi kjøpe oss til et annet liv? Kan vi kjøpe andres liv? Har vi blitt så egoistiske i vår overflod og rikdom at vi lar små, uskyldige liv bli en handelsvare for de få som har i tykke lommebøker og de riktige sosiale relasjoner? Vi har jo overskudd på alt, men har vi overskudd på gode parforhold som kan ta vare på små mennesker?
Det er så uendelig mange barn som lider, men de er ikke ikke plass til ved den rikes bord.

800 ...

Over 800 sider er tettpakket med etterrettelig informasjon i Antony Beevors siste bok "Den andre verdenskrig". Beevor sier at dette blir hans nest siste bok. Den har fått terningkast 5 og er, etter min mening, Beevors beste. Spesielt fordi dette bokverket er velskrevet og pussig nok lettlest. Kan anbefales for den som er interessert i krigshistorie, en mulig gave under juletreet?

Julepresanger ...

Før var skrivemåten "julepresenter" nå er det presanger. Like greit .. uansett er det en tid med betydelige utfordringer. Hvem ønsker seg hva? Har i mange år foreslått gavekort, men ble nedstemt hver gang. Så kjekt, kan benyttes til nyttårssalget, når alt er billig og det blir mer for pengene. Det er da også mange forskjellige typer, ikke alle like nyttige, men bidrar til å løse julens nærmest uløselige og tidkrevende bidrag til julens store fest. Kan vi få en ønskeliste? Et typisk førjulsspørsmål. Det er så som så med fantasien, hva ønsker jeg meg i år? Et gavekort??

... her er det muligens ikke salg over nyttår ...

Kulda ...

Nå er'n her igjen, kulda. Foreløpig holder den seg over -15 grader C (og jeg håper ikke den går lengre ned). Upraktisk uansett,ikke minst fordi sykkelen må stå på tross at den er utstyrt med piggdekk. Det blir for kaldt, særlig på fingrene. Så er det hundelivet da. Den firbeinte må jo ut, så da blir det frisk luft for oss to, Casper,n og meg. Vi er nok mer positive til sommeren og varme, selv om den årstiden har vært lite hyggelig de siste årene. Da er det vel bare å sitte her og se på gradestokken og håpe at den ikke synker ytterligere. Hva skal vi egentlig med vinteren?

Danmark ...

På årets juletur til nabolandet i syd ble det et besøk på Bie's bryggerhus i Hobro. Rart det der,men danskene gjør alltid noe ekstra ut av nasjonaldrikken ...

Slutt ...

Ja, nå må jeg bare se sannheten i øynene. Mange mil gjennom fler år har ført til at venstre kne har gitt opp. Nedslitt brusk, atrose, da er det slutt. Så var det høstsalg på sykler og dermed ble det innkjøp av min tredje sykkel, for trening.
Sykling går nemlig fint, da merker jeg ikke noe til knetrøbbelet. Vel, vel, sånn kan det gå. Skal visstnok få time på ortopedisk. Har vært til MR, bedrøvelig resultat der. Det tar lang tid når en ikke er prioritert, dvs. jeg kan fremdeles gå ... Er lovet et besøk hos beinlegen før 18. november, men det betyr at det er mye usikkerhet i forhold til hva jeg kan gjøre i høst.

Normalt ...

Ja, nå var'n der igjen, meteorologen: For Østlandet har temperaturen for juli vært son normalt, dvs. 16,4 grader.
Pussig hvordan det normale kan oppleves. Kalde dager og mye nedbør har derfor blitt normalt.

Veldig vrient å forstå, ikke minst fordi meteorologene har hatt 54% feilmeldinger i sommer. Hvordan hadde det blir dersom de hadde 100% rett ... det får vi aldri vite (heldigvis)!

Den mest kjente av alle "normale" refleksjoner gjorde vel i sin tid Leif Juster .. og den finner du HER

Bompenger ...

Nå er de der igjen, bommene som skaper et brennende engasjement hos bileiere og enkelte politiske partier. Regjeringen har mange veiprosjekter og finansieringsløsningen er klar: Bilistene må betale mer for å kunne frakte sine kropper på 4 hjul. En kjekk liten ekstra skatt som heter bompenger. Målsettingen er altså "delfinansiering", ikke for å få færre biler på veiene. Da ville ikke myndighetenes regnestykke gå opp.

Pussige forklaringer dukker opp fra de indre politiske gemakker: Vi får Bypakke Grenland som Skiens ordfører fremfører med vanlig solid gjennomtenkt politisk retorikk: Bypakken er en gavepakke for Grenland. Gaver medfører gjerne noe som gleder, det er i alle fall ikke noe en betaler for. Det er sjelden politikerne er så i utakt med egne velgere og hvor det protesteres iherdig fra høy og lav.

Bompenger er da ikke noe nytt, selv i middelalderen måtte fergemenn ha betalt og i Dublin bygget man en fotgjengerbro i 1816 den fikk etter hvert navnet “Ha’penny Bridge”. Da hadde betalingen en hensikt, ofte som betaling for uført tjeneste eller for å bidra til finansiering i ettertid. I Norge er vi så langt unna en slik virkelighet som det er mulig å komme. Noe slikt vil vi kunne forstå.

Det er allikevel litt rart når våre naboer i Sverige og Danmark kan bygge veier uten slike bidrag. Unntaket er broen over Øresund. I Sverige er det forresten gratis å benytte innenlandske bilferger (det er ikke mange riktignok) fordi de er en del av riksveiene. Her klarer altså myndighetene å bygge mil etter mil uten at brukerne får en ekstra regning. Ikke har de oljen heller. Vel, Danmark er flatt og tunneler er mangelvare. I Tyskland, bygges det og repareres veier nesten kontinuerlig og bilistene kommer fra A til B uten å bidra til veibyggingen.

Vel, i Frankrike har myndighetene fra lang tid tilbake hatt bomstasjoner og det særdeles mange, men vi behøver vel ikke å kopiere det landet. Østerrike har oblater og i Italia betales bompenger, jo, da det finnes veier med avgift. Fordelen her er at vi kan se veiene vi betaler for. I Norge må vi betale på forskudd og det er lenge til vi kan se resultatene. Slikt bidrar ikke til å inngi tillit til politiske myndigheter som til de grader har satset på at bilistenes påføres en ekstra skatt, årevis unna nye veier, rundkjøringer, sykkelstier osv.

Vi protesterer og protesterer, men resultatet er det samme: Bompenger med blinkende lamper tett som haggel! Vi bør kunne klare oss uten, ikke minst fordi avgifter på kjøretøy, drivstoff osv. representerer langt i overkant av hva vi kan godta.

Jogging ...

Etter en løpetur med den firbeinte (han er gal etter å løpe) og en kjapp dusj finner jeg interessant lesning i VG:

Ny forskning: Jogging kan gi seks ekstra leveår
(VG Nett) Lett jogging et par timer i uken kan forlenge livet med seks år for menn og fem år for kvinner

Det viser den danske «The Copenhagen City Heart»-studien, som har pågått siden 1970-tallet.

- Resultatene av forskningen gjør at vi med sikkerhet kan si at vanlig jogging øker levetiden. Den gode nyheten er at du egentlig ikke trenger å gjøre så mye for å høste fordelene, sier Peter Schnohr, hjertelegen som har ledet studien, i en pressemelding fra den europeiske kardiologiforeningen.

Faktisk kan lett jogging bare et par timer i uken forlenge livet med 6,2 år for menn og 5,6 år for kvinner, ifølge forskerne. Effekten er altså noe større for menn enn for kvinner.

Schnohr og kollegene har sammenlignet 1116 mannlige og 762 kvinnelige joggere med innbyggere som ikke jogger.

I fire ulike tidsperioder har joggerne svart på hvor ofte de knytter på seg joggeskoa og hvilken intensitet de mente de hadde. Først mellom 1976 og 1978, så igjen i perioden 1981 til 1983, fra 1991 til 1994 og til slutt mellom 2001 og 2003.

Det skal slett ikke være nødvendig med heseblesende intervaller. Forskerne fant nemlig ut at trimmerne som holdt et moderat tempo levde lenger enn de som jogget fort.
- Dødeligheten er lavere hos folk som rapporterte om moderat jogging enn både hos ikke-joggere og hos dem som trente ekstremt mye, sier Schnohr.

Han sier det ideelle tempoet oppnås når du føler deg litt andpusten, uten å måtte hive etter pusten.

Så langt VG.

Interessant. Begynner å forstå at jeg lever et nærmest perfekt sunt liv (bortsett at jeg ikke nyter 250 gram grønnsaker om dagen). Jeg mener å være godt innenfor i joggeteorien og i tillegg er jeg ikke motstander av rødvin som også er svært helsebringende. Det siste har sine fordeler fremfor tran som jeg aldri har likt siden vi sto i kø med hvert vårt eggeglass på barneskolen for deretter å helle i oss dette forferdelige vondtsmakende torskegriseriet. Dessuten er ikke rødvin egnet for eggeglass og det er uendelig mye helse i hver 3-liter!

Ja, det med levealder er et særlig spennende forskingsresultat fordi jeg rent genetiske kan risikere å plage omgivelsene opp i ganske høy alder. Mine foreldre ble 92 og 93 år og dersom jeg plusser på enda 6 år, kan jeg fremdeles ha en fremtid foran meg. Inntil nå trodde jeg at det meste, ja praktisk talt alt, av mitt liv var fortid og så har jeg ennå ikke kommet til 2/3 en gang. Herlig med slik forskning. Nå gjelder det bare å passe på at en ikke utsettes for ulykker, farlige sykdommer eller lårhalsbrudd på glatt vinterføre, men fortsette å jogge minst 2 timer per uke.

Da er et langt liv sikret bare knærne holder i noen kilometer til …

Slips ...

Pussige greier det med tøystykket. Husker at helt opp til 70-tallet var det vanlig med slips, spesielt på søndager. Skulle jeg på fotballkamp var det skjorte og slips, sånn var det bare.

Far hadde alltid gått med slips og på en kort søndagstur var han utstyrt med med hatt, skjorte med slips og jakke, mens mor hadde hatt og «drakt»

Selv utforsket jeg mitt eget utvalg og det var ganske omfattende.

Kaster liksom ikke det plagget uten videre.

Sjekket litt på Wikipedia angående temaet og fant følgende:

Et slips er en lang og smal, foldet og foret strimmel av tekstil som bæres rundt halsen under skjortekraven og som strekker seg ned over brystet til bukselinningen. Slips brukes mest blant menn som en del av et antrekk med dress, eventuelt sammen med bukse og jakke. Sløyfe kan alternativt brukes. Dette er i dag mer utbredt i U.S.A enn i Europa. Et slips kan være laget av ulike materialer og ha ulik utforming. Det vanligste materialet er tekstiler, og i dag er silke det dominerende stoffet. På 1960-tallet var polyester dominerende fordi det var lett å rengjøre; det tåler til og med en runde i vaskemaskinen uten å ta skade av det.

Slips kan har forskjellig utforming, men det vanligste er at det er foldet med en spiss i begge ender, den ene smalere enn den andre. Slipset knyttes med en spesiell knute. De vanligste former for slipsknuter er «four-in-hand» og enkel og dobbel «windsor». Slips kan ha mange slags farger og mønstre, og er kanskje det formelle mannsplagget som gir størst mulighet for variasjon. Sammen med slipset kan mannen bruke et matchende pyntelommetørkle i brystlommen på dressjakken. Slipset i dag 2000-tallet er 130 cm langt og ca 10 cm på det bredeste. Variasjoner i mønstre, farger, bredder og stoff kommer og går med moten. På 1960- og 1970-tallet var slipsene opp mot 20 cm på det bredeste, og på 1980-tallet var de et par cm eller så, nærmest en tråd.

Den første dokumenterte bruken av halstørkler blant menn er å finne på Trajansøylen i Roma.

I renessansen begynte rike menn å bruke silketørkler i halsen. I 1636 ble den franske byen Corbie angrepet av Piccolominis, en hær av leiesoldater som kjempet mot Ludvig XIII. Kjennetegnet deres var måten de bandt skjortesnippene sammen på, og franskmennene kalte dem for "croate". Ettersom tiden gikk utviklet ordet seg til cravatte som i dag brukes til sjakett. Slipset slik vi kjenner det i dag utviklet seg på slutten av 1800-tallet. I 1824 utviklet en amerikansk slipsfabrikant slipset til det det er i dag; et plagg bygget opp av tre ulike tøystykker, foret med ull, bomull eller til og med avispapir.

Slipsets død har blitt annonsert mange ganger, og selv om det er på tilbaketog, selges det fremdeles mange slips. De fleste menn i dag har slips og bruker dem i høytidelige og formelle sammenhenger som bryllup, begravelser, bursdager etc, sammen med dress, eller jakke og bukse.

Fremtiden ...

Pussig å skulle tenke fremover, i min alder utgjør fortiden det meste av livet. Tankene kommer fra fortiden til dagen i dag, vår og våre barn og barnebarns fremtid.

Når jeg vokste opp på 50-tallet var alle opptatt av å bygge landet, også rent bokstavelig. Folk bygget sine egne hus med bidrag fra familie og venner. Den sosiale boligbyggingen var mer enn et begrep og billig finansiering skjedde med lån fra Statens Husbank. Forutsetningene var arealbegrensninger, slik at godene kunne deles på fler.

Landet var et av Europas fattigste og nettopp derfor var det viktigste begrepet i samfunnet: Solidaritet. I dag er dette nærmest et honnørord, til bruk i festtaler og uten reelt innhold. Dette var en av grunnpillarene i utviklingen av den velferdsstaten vi ser i dag, naboer stilte opp og hjalp hverandre. Den særnorske dugnadsånden ble foredlet. Det var en tid hvor slike små og store bidrag var dagligdags. Ingen var opptatt av begrepet arbeidsmoral, selv om det var nettopp det som preget enkeltindividet, og å utføre sine plikter overfor famile og fellesskapet.

Dessuten var perioden preget av at år med rasjoneringskort i og etter krigen var forbi. Varetilbudet var begrenset. luksus var noe de fleste ikke hadde anledning til og f.eks. biler var fremdeles ikke i fritt salg. Nøysomhet var en naturlig del av hverdagen, det meste skulle spares på og gjenbrukes. "Bruk og kast" var den gangen ukjent. Det var en en vanlig oppfatning at den enkelte skulle klare seg selv og ikke ligge "samfunnet til byrde", et uttrykk for datidens holdninger. De grunnleggende verdiene som vi snakker om i dag var en selvfølge.

Det har skjedd mye på 50-60 år. Vi ble et rikt land med gode ordninger for ivaretakelse av den enkeltes liv. Selv om sykdom og en vond hverdag kunne sette sitt preg på mennesker, tok samfunnet ansvar. Tro hva dette medførte, var det til det beste, eller ga det nye og utilsiktede muligheter for passivitet og likegyldighet?

Hva har skjedd? Med alle ytelser, uførepensjonister, arbeidsavklaringspenger og andre sosiale bidrag er det snart 10% av den totale befolkningen som nyter godt av etablerte velferdsordninger!

Ungdommen er en utfordring, sies det, med en betydlig grad av inaktivitet. Dette i et land med særdeles liten ledighet, mens i andre land fortviler de unge fordi de ikke ser noen fremtid. Ingen muligheter for jobb og inntekter i land med høy ledighet og elendig økonomisk utvikling.

Oppe i alt dette må vi ikke glemme at disse "problemungdommene" utgjør heldigvis et lite mindretall. Dette får etter hvert et ufortjent fokus. De fleste unge er aktive og bygger en trygg fremtid med solid praktisk og/eller teoretisk utdanning, en flott generasjon.

Hva har egentlig skjedd med våre gode nedarvede positive holdninger og verdier? Hvor ble det av fellesskapet, arbeidsmoralen og ansvarsfølelsen? Hvor er de gode naboene i dag?

Hvordan ser fremtiden ut? Når Andrea på 18 måneder ordner opp i sandkassa sammen med morfar, så er det aktuelt å reflektere over tiden som ligger foran, årene som kommer for våre barnebarn. Dagens trygghet og gode liv kan fort snu til en tilværelse med betydelige utfordringer. De vil uansett vokse opp i et samfunn som er så fullstendig annerledes enn 50 - 60 tallet. Noen, eller mange, verdier har gått tapt, hvilken erstatning finnes, eller kan de gjenfinnes? Fremtiden ... den vet vi ingenting om, heldigvis. Hva kan vi gjøre med vår erfaring, vår fortid, for å kunne bidra til å sikre en god fremtid?

Påskeunderholdning ...

Bøker
Vi leser mer krim i påska enn ellers i året. Avisene er fulle av anmeldelser og folket handler. Det er ikke så mange dager så det blir nok litt knapt med lesetid for de fleste av oss. Selv har jeg en meter eller no' hvor det fremdeles er uleste bøker. Tror nok det tar noe tid før jeg har kommet igjenom litteraturen (11 av bøkene har jeg lest, så det er et mindretall igjen).

Lam
Lam skal det være og oppskriftene er mange. Casper får også sin dose med den smaken og han klager ikke.

Casper'n
Den firbeinte har fått sin første and. Det var på tide, fordi han egentlig skal svømme ut for å hente ender som eieren har skutt. På stuegulvet er det i alle fall tørt, i tillegg er det endelig et lekedyr som ikke piper!

Trønderne
har nok sin underholdning, selv om den ikke er begrenset til påske ....

Så er det diverse spill. Ja det er jommen nok å ta seg til i påskedagene, ganske travelt egentlig. Det haster for snart er det tirsdag og jobb igjen!

Påske ...

Nå er det påske og det er liksom blitt mindre kjent hvorfor den feires. Fridager, gule kyllinger, malte egg og lammekjøtt.

Hva er nå denne høytiden? Sjekket litt i Store Norske Leksikon og her kom noe informasjon:

Jødisk påske
Er en gammelisraelittisk fest til minne om utgangen fra Egypt (2 Mos 12 og 13; 5 Mos 16,1–8). På festens første dag (den 14. dag i måneden nisan) ble påskelammet slaktet i tempelet. Etter mørkets frembrudd ble påskelammet spist i familiekretsen sammen med usyret brød og bitre urter. Det opprinnelige navnet - pesach - henspiller på at dødsengelen «gikk forbi» israelittenes hus da han drepte alle Egypts førstefødte (2. Mos. 12,27).

Kristen påske
Påsken ble den første kristne høytid, da den feires til minne om Jesu lidelse, død og oppstandelse under den jødiske påsken i Jerusalem. Opprinnelig ble festen feiret samtidig med jødenes pesach, men ble etter hvert lagt til søndag, dagen for Kristi oppstandelse. På kirkemøtet i Nikea i 325 ble det bestemt at påsken skal feires på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. I vår tid er det flere ganger foreslått å legge påsken til en bestemt søndag, uavhengig av måneåret, f.eks. første søndag i april. De ortodokse kirker i Øst-Europa går ut fra en annen beregning når det gjelder tiden for påskehøytiden, slik at deres påske som regel faller senere enn påsken i Vest-Europa.

Så er den altså både en jødisk og kristen høytid. Synes alltid jeg kunne forbinde påske med noe lyst, kanskje det gule vi ser over alt. Vår og vekst, alt våkner til liv, til et nytt år. Syntes alltid salmen "Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid..." hadde et løfte i seg om en evighet og om en positiv og lys fremtid - en god opplevelse å kunne ta med i hverdagen.

Nedenfor er krusifikset fra Røldal kirke. Dette var en betydelig valfartskirke, spesielt om sommeren da Kristus avga en væske eller svette, midtsommernatten. Denne væsken kunne smøres på syke som da skulle bli helbredet. Vel, uansett var det håpet som styrte vandringen, slik som også påsken er ment å "slukke sorgen til evig tid". Håpets høytid.

Vår ...

Så er det vår - og påske. En del av befolkningen får noen merkelige følelser, spesielt knyttet til påske. Endelig varme, endelig grønne plener og friske skudd på trær og hekker. Så skjer det, som sannsynligvis ligger i genene til urnordmannen, han som flyttet fra et varmt kontinent etter isbreen, tett etter isbreeen, for ikke å gå glipp av dette hvite "likklede": De flytter etter!!

Fra Odd Børretzens bok "Det norske folks bedrøvelige liv og historie" (Tiden forlag 1968) siterer jeg:
Det er vår. Hva gjør vi, Den Første Nordmanns barn, når våren flommer inn over oss som et symfonisk fossefall? Vi, den Første Nordmanns barn, tar på oss fettlærstøvler og anorakk med hette, helsetrøye, ryggsekk og skareklister og fire flasker Golden Cock Gin og sitter i fire timer på toget til Tonsåsen hvor vinteren ennå til vår lettelse ligger og biter seg fast blant svarte graner.

Slik har en del av landets innbyggere urinnstinktet fremdeles, de må ha med seg de siste snøflekkene medbrakt Kvikklunsj og appelsin. Merkelig, det er bra en slipper denslags jag etter den siste skituren!

-- og noen har fått mer enn nok snø:

Innvandrer ...

Nå begynt'n å bli nervøs, Casper'n. Med SSBs statistikk som viser viser at 25% av befolkningen i Skien er innvandrere i 2040 ble'n engstelig for mobbing. I 2040 er'n ikke oppegående, men allikevel, litt ansvar for fremtiden må en firbeint med innvandrerbakgrunn ta. Selv er'n jo en engelsk cocker spaniel og familien kommer derfor opprinnelig fra et annet land, men slekta har bodd lenge i kongeriket. Da han ikke tilhører gruppen som risikerer utsending (fyren er dessuten snart 4 hundeår, men skolegangen er skral; ett kaotisk valpekurs teller ikke) kan han egentlig ta det med ro. Det gjorde han ikke, litt nervøs forlangte han å få 17. mai sløyfa, for liksom å markere at han er norsk.

Med bestemte voff forlangt'n også å få frem stamtavla slik at alle kan se at forferdrene hans var så norske som det bare går an.

Faren het Skjervtun's Time To Move On og moder'n var Doggygardens Elektra (også kalt Gudrun), begge norske, så der er'n sikker. Selv så heter'n egentlig Doggygardens Casper 1. Navn som dette høres utenlandske ut, men sånn er det i den slekta, fint skal det være.

Fyren mener at språk er viktig og påstår at han skjønner alt som blir sagt. Det kan nok bestrides i de hjemlige kretser. Pelsdyret oppfører seg med en særdeles selektiv hørsel, uansett. Spesielt hører'n godt når døra på kjøleskapet er i ferd med å komme i åpen stilling.

Ellers er'n helt ok og har ingen ting å frykte, i alle fall ikke eksport til et land hvor han ikke har noen kjente og knapt forstår språket. Nei, du kan være her på Enggravhøgda, selv om du ligger der på gulvet og skuler på meg med snuta på den ene labben og et litt usikkert glimt i et brunt innvandrerøye.

Etaten ...

Flott med byråkratiet, ingen overraskelser, sånn er det bare. Huset står foran en fasadeendring, ny veranda i 2. etg. Det medfører en solid bunke med papirer. Nabovarsler må til, selv fra naboer som er "gjenboere" og aldri får se forskjønnelsen. Dermed ble det en runde for å samle underskrifter, dette i to eksemplarer. Så ble det søknad også i to eksemplarer, konstruksjonen skulle tegnes inn på en situasjonsplan og ikke minst, det skal forligge tegninger (snitt og fasade). Disse kjøpte jeg fra en nabo som hadde oppført tilsvarende byggverk.

Med papirbunken (og noen i reserve) ble det en tur til kommunens Servicetorg, hvor en dame dukket raskt opp bak en pult. "Veranda, ja, så var det papirene. Har du ikke fylt ut baksiden?" "Nei, det er jo for arealutnyttelse og dette er en veranda" "Å, ja", ny gjennomgang av haugen. "Tegningene, snitt og fasade, ja, der var de". Damen begynner å bli fornøyd. "Dette er vel helt kurant, hvor lang saksbehandlingstid er det", jeg forsøkte meg forsiktig. "Tre uker" det kom kontant, underforstått: Det står jo i søknadspapirene og er derfor et dumt spørsmål. Takk for hjelpen!

Det er litt rart: I går så jeg Øystein Backe og Rune Gogstad på tur med brannbil til Mongolia. Her ble de stadig avkrevd kontanter for å kunne kjøre videre. Korrupsjon, huff og huff! Hos oss er det i alle fall et system over ting. Skal du bygge en veranda må du betale et gebyr på noen lapper, enda de som gjør jobben er på kommunens lønningsliste og det offentlige har null kostnader, noe derimot jeg har og må betale et beløp av en inntekt som jeg allerede har blitt trukket skatt av.

Den planlagte utskiftingen av 11 vinduer og 2 dører medfører heldigvis ingen ekstraskatt.

Hos oss er systemet mer sivilisert og ordentlig, at vi må betale det offentlige for å få tillatelse til å utføre et stykke arbeid er bare en del av vårt byråkrati, ikke korrupsjon. Vi er liksom mer skikkelige her på berget ... herlig!

Vår ...

15 plussgrader! Det minner om vår og gode dager. Vinteren smelter og varmen gjør at til og med vanndammene blir borte. Jeg vurderer å sette vekk sykkelen med piggdekk og å ta i bruk "sommersykkelen" allerede fra i morgen. Tok den fram, pumpet mer luft i dekkene og smørte kjedet. Nå er'n klar.

Så pakket vi sekken med mat og Kvikk Lunsj. Den firbeinte ante at det ble tur allerede mens jeg fant fram termosen. Tur og bil er helt topp, da blr'n elektrisk og stormer ut for å stille seg opp foran bildøra, hans bildør, klar som et egg.

Det ble til kysten ved Nevlunghavn i dag. Mange biler var ikke på vegen en tidlig søndag formiddag, men utrolig mange sykkelister i tettsittende drakter med mange kilometer foran seg over flate Brunlanes.

Sol fra skyfri himmel og ingen kø på kyststien. Vel var det noe vått her og der nede mot vannet, men ikke værre enn at vi kom fram.

Bedre kan det ikke bli når kalenderen bare viser 11. mars! Vi fant et sted i solen, i ly for vinden, og kunne nyte utsikten over et sollyst hav. Casper'n veltet seg rundt i tørt grass av ren våryrhet og langs stien traff han på mange firbeinte som også var på vårtur. Havet er så utrolig forskjellig fra fjellet. Det skifter i bølger og lys, du hører lyden av vind og vann som står som fontener opp bak steinene i vannkanten. Nei, sjø og hav er nok det som tiltrekker meg, med bilder som endres i takt med naturkreftene.

I tillegg til varmen: Det er vår!

Fredagsterror ...

I dag er det fredag, en dårlig dag for Casper'n! Skuffen med skumle ting ble dratt ut. Opp kom skyllemiddel og vatt. Elendigheta ble raskt observert, slik at turen til det innerste indre av buret var svært kort. Er en i utgangspunktet ikke spesielt stor gikk det kjapt å få løftet fyren ut av tryggheten til øreskylling. En saftig ubehagelig opplevelse, det å få skyllevæske inn i ørene med etterfølgende "knaing" som lager litt av et spetakkel inne i øra. Deretter tørk ved hjelp av vattputer inne i øregangene.

Det var ikke slutt. som kom saksa og klipper'n fram Ny kortvarig tilflukt inn i buret. Etter en kjapp klipp av snute og litt stussing her og der, var elendigheta over.

Over? Så kom jommen shampo og håndkle fram, da var det på tide med en ny sorti, men akk, den gikk ikke. Noen avledningsmanøvrer forsøkte den firbeinte seg på. En kjapp runde forbi baderomsdøra mot stua, kanskje ut i hagen? Nei, se å kom tilbake, du skal i dusjen. Hva med et besøk på vaskerommet da? Der var det slutt, han ble løftet fra vaskerommet og inn i dusjen. Så kom en sabla fuktig periode, hvor det ikke var vanskelig å finne halen, den var mellom beina. Etter mange omganger med shampo luktet dyret friskt og godt, så det er ikke lett å kjenne igjen sin egen kroppslukt. Så mye vann som det er i en dusj! Det tok alt for lang tid og det er ikke slikt som pelsdyr setter pris på. Til slutt kom håndkleet, herlig, og så litt føning, det hjalp på en dryppende våt skapning.

Endelig noen godsaker til en flink gutt, så var neste øvelse å legge seg ned for å slappe av. Da kom omsorgssjefen og påpekte at Casper'n skalv. Et tykt og varmt teppe ble pakket rundt en fuktig pels. Endelig kunne han slappe av etter en slik fredagsformiddagsterror.

Johnny Cash ...

For en del musikkinteresserte, ikke bare countryfans, har den siste uken blitt en markering av 80 års dagen til en av vår tids store artister og fortellere: Johnny Cash. En karriere som også ble en film: Walk the Line.

Jeg har alltid syntes Johnny Cash har vært en artist og sanger utenom det vanlige. Særlig de siste årene av livet hvor han alternerte mellom opptak i studio og eget soverom og leverte egne og coverlåter på en måte som var helt utrolig. Med store smerter ble tolkningene fremført slik at de ble virkelige klassikere.

Rick Rubin, som produserte hans siste plater (den siste «Ain’t No Grave» kom i 2010, syv år etter hans død og toppet Billboard før den kom på markedet) skrev:
«He was the master storyteller of our time. Johnny’s depth and wisdom left me filled with enthusiasm and wonder. My life was made immeasurably better for knowing him».

Cash ble kjent og aktet countryartist på femtitallet og hadde sin første storhetstid på sekstitallet. Det året The Beatles turnerte i USA solgte Cash flere plater og trakk flere til konsertene.

Karrieren gikk i til tider i bølgedaler, men i 1993 kom en opptur som virkelig satte «The Man in Black» på musikk-kartet igjen.

Produsenten Rick Rubin lot Cash få bestemme helt selv hva han ville spille. Etter tre dager og flere hundre sanger spilt inn i Rubins stue, med bare Cash og en kassegitar, ble American Recordings gitt ut i 1994.
Det kanskje første sikre tegnet på Cashs comeback var gjesteopptreden på U2s album Zooropa i 1993, der han sang «The Wanderer». Cash hadde alltid sunget både egne og andres sanger, men i denne siste perioden var det en rekke coverlåter som etter fem tiår som aktiv artist kom til å introdusere ham for et annet og langt yngre publikum, deriblant Depeche Modes «Personal Jesus» og Trent Reznors (Nine Inch Nails) «Hurt». Videoen til «Hurt» ble nominert i syv kategorier i 2003 MTV Video Awards. Da var Cash 70 år gammel.

De siste årene av sitt liv var Cash plaget av sykdom og komplikasjoner etter ulykker. Han framsto imidlertid som mer tilfreds og rolig enn noen gang tross kroniske smerter og lidelser. Mange mener endog at han leverte sine beste album i denne perioden. Cash pekte selv på Gud og alle velsignelsene han hadde fått, gleden og takknemligheten over familien og livet han hadde levd. De som sto nær ham visste at hans største frykt var å overleve kona June, derfor var det et hardt slag da hun døde 15. mai 2003. Etter det brukte han mest mulig tid i studio, der han kunne døyve sorgen gjennom musikken, inntil han fulgte sin kone 12. september 2003. En av de siste låtene Johnny spilte inn var en versjon av Nine Inch Nails "Hurt", ett år før han sovnet stille inn.

Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

De offisielle hjemmesidene finnes her. (En del info er hentet fra Wikipedia).

Februarbesøk...

Veldig kjekt å få besøk fra den oppvoksende slekt. Den unge damen er nå 1 1/2 år og begynner å vise tegn på en sterk vilje. "Nei", er utvilsomt et ord som benyttes flittig og i riktig sammenheng. Av interessante ord, som stadig lyder fra knehøyde, er det nok "mommo" som høster størst applaus her på Enggravhøgda. Vel, vel, lekekassa er flott, men kan også benyttes til et lekerom,

mens saltstenger er snadder foran tv'n.

De voksne, som også er Wordfeud fans, benyttet kvelden til noen omganger med Scrabble, det originale spillet.

Morfar startet dagen før frokost med å "lese" om ender, sol, kopp osv. med en aktiv liten pekefinger til hjelp.

Trivelig med små mennesker!

Søndagsbakers ...

En flott og rimfull søndagsmorgen med en sol som er i ferd med å gjøre seg synlig. Casper'n har funnet ut at noen minutters lek med tennisball er helt topp, mens hustets frue feirer morsdagen med hard jobbing på tredemølla. Dunk, dunk, dunk, lyder det med tunge løpesteg på båndet mens tv'n viser reprise på gårsdagens finale i Grand Prix. Deretter går turen til svigermor med blomster og til lykke med dagen.

Vi må satse litt på å holde oss i form. Leste akkurat at styrketrening kan gjøre en gammel kropp 20 år yngre, så da nærmer jeg meg vel sånn omtrent ... vel, vel, den som lever får se.

Selv inntar jeg horisontalen med et blikk på gradestokken, en løpetur er nær forestående og vil bli en realitet når temperaturen kommer opp mot 5 grader. Der, på med treningstøyet, mens den firbeinte lurer på om han også skal være med, det er helt topp for dyret å løpe, løpe, løpe. Nei, Casper'n vi var på joggetur i går, så nå må du være hjemme. Fyren er fornærmet og finner nok ikke tilbake til sitt gamle jeg før det har gått noen timer.

Sliter meg opp de bratte bakkene fra Grønnerød til Ryggen, 1,5 km. rett opp, totalt er turen på 13 km. Vel, så etter 45 minutter er det helt stopp. Kjente til'n før jeg tok turen, men nå slo'n til skikkelig, Bakers Cyste. Kneet ble stivt og jeg må gå. Det er første gang etter så mange mil gjennom årene at jeg må gi opp, hadde det enda vært varmere i været!

Småsvett og kald kommer jeg hjem etter 1 time og dusjen er varmere enn noen gang. Så på med ullgenser og opp med temperaturen i stua. Skal snart hompe ut i kjøkkenet for å skrelle poteter. I dag på morsdagen er det ovnsbakt laks med riskrem til dessert.

... men Baker'n kjennes ikke god. Eneste som hjelper er å holde beinet i ro, jeg har hatt det før, denne væskefylte slimposen bak venstre kne. Det blir nok en stund til neste løpetur, nå blir det treningssykkel og vekter en stund framover. Hva med de 20 åra da??


Sånn kan det gå på en søndag, men sola skinner i alle fall og nå er det på tide med kjøkkentjeneste (og å slå av litt varme, for kroppen har nå endelig fått sitt) ...

Sykkel ...

Stakkars Contador, han bør vel bare spise fisk i framtida. Og så Heiberg, den prektige norske mannen, som vil vurdere å fjerne sykkel som OL-gren. Vil ikke ha dopbefengte idretter blant alle de skikkelige og ordentlige idrettsfolka. Greit nok, men dersom dette er en god idé, blir det en ganske beskjeden innmarsj i kommende OL, sånn i størrelse med et middels stort 17. mai tog i Drangedal. Borte er sykkelfolket, friidrett, kappgjengere, vektløftere og alle de andre, inkludert hester(!).

Om vinteren blir det vel heller ikke store sjangser for kaotiske fellesstarter på langrennsarenaene. I tillegg vil en slippe å vente så lenge på vinnerne i intervallstartene, med mindre alle deltakerne kommer fra Nigeria og Jamaica, da er det bare å smøre seg med tålmodighet (og andre ting til innvortes bruk) ...

Dette er også en idrett som kan prege en utøver resten av livet, med anoreksi og astma. Dop og ski - det er stort sett finner som fikser det og andre utlendinger. Det er godt, trygt og dopfritt å være norsk (?).

I og for seg er det neppe OL som er målet for utøverne, men mange, mange penger som frister til en ødelagt helse på tross av risiko for et dårlig ettermæle.

Hvor ble det av den sunne sjelen og det sunne legemet? Huff, det er gammeldags, det var den gang det.

Stakkars Contador, det blir så mye plunder med sånne saker. Vi mister trua på legevitenskapen som fremdeles ikke har løst idrettsmedisinens fremste utfordring: Hvordan sørge for at dop ikke blir oppdaget. Det er mye penger i juks, det er mye penger i idretten, det er mange som ønsker å bli best på sykkel. Nå er fyren snart på sykkelsetet igjen, klar for å bidra til et nytt kapittel i en business som neppe lenger kan kalles idrett, men en slitsom og helsefarlig jobb.

... om hundre år (eller kortere) er alt glemt.

Stakkars Contador!

Vinterhund ...

Pussig, hvor artig enkelte av menneskenes beste venner synes det er med snø. Casper, vår engelske cocker, synes nysnø er helt topp. En tur ute medfører alltid en snøhvit snute. Brøytekantene blir plutselig avtreder og helst med baken oppover mot kanten. Det er i alle fall fint å være ute i kulda, da er snøen lett som pudder og fester seg ikke til pelsen. Blir det derimot mildvær dekkes pels og poter av snøballer, noe som både engasjerer og bekymrer den firbeinte. Egentlig er det bra et noen i heimen synes vinteren er helt ok og som i tillegg ikke ser behovet for snømåking. Jo fler centimeter med frossent vann, jo bedre er utelivet. Det er rett og slett utrolig gøy for en glad hund.

Hundebæsj ...

Artig med hunde-etterlatenskaper-debatt. Mange engasjerte innlegg i lokalavisa, men få gode løsninger. Hva kan gjøres med sorte poser? I Skien, på Bakkestranda og andre steder, henger stativer med sorte poser til fri avbenyttelse for trengende hunder. Hva så med fulle poser? I Ski (Akershus) er løsningen klar: Ikke bare gratis poser, men også spesialkonstruerte avfallsdunker til formålet er montert på stolper med jevne mellomrom langs det gamle jernbanesporet som i dag er gang- og sykkevei. I tillegg er boksene finansiert med reklame! En super idé!

Vinter ...

Vet ikke helt hva jeg skal gjøre med den - vinteren. Ski er uaktuelt tidsfordriv, det får andre ta seg av. Det er nok å vite at jeg faktisk har ski og at de har ligget ferdigsmurte under garasjetaket siden 2003. Snø er stort sett bare til plunder og heft, bortsett fra at det lyser opp i den mørke delen av året. Januar har så langt vært bra, med grei temperatur rundt null og et beskjedent behov for snømåking. Det kommer nok andre tider hvor flytting av frosset vann er et daglig gjøremål.

Jeg har blitt pinglete. Som helårsykkelist har jeg bare syklet til jobben en gang i januar. Føler liksom at mørket og sur vind setter en bråstopp for motivasjonen. Jeg må innrømme at jeg blir kjørt til jobb og tar bussen hjem. Noen joggeturer har det blitt, så formen holdes ved like. I tillegg er det investert i tredemølle og treningssykkel, slik at dårlig vær er ingen unnskyldning for manglende fysiske utskeielser. Frisk luft er sånn sett en del av hverdagen med inntil fire lufteturer i regi av pelsdyret. Januar er også den måneden som Liv Åse jobber hver kveld, det er ikke så veldig trivelig å være ensom med den firbeinte kveld etter kveld, men slik er januar måned hos oss. Casper'n sturer vel mest der han legger seg strategisk med blikket mot inngangsdøra og venter på at han kan få utløp for sin uforbeholdne glede og begeistring når Liv Åse gjør entre.

Hva er det positive opp i alt dette gufne? Jo, det går mot lysere dager. Når jeg kommer hjem fra jobben i klarvær skinner sola ennå en stund. Om noen måneder er det tross alt sommer, en sommer som forhåpentligvis er varmere enn den var i fjor. Hm .. synes jeg ser for meg gode sommerbilder og et godt liv - selv om det er midt på vinteren.

Et hundeliv ...

I dag sa jeg til Casper'n at han skulle på biltur. Det er kjempegøy og ytterdøra går utrolig tregt opp når et firbeint pelsdyr må vente på sjåfør'n. Vel ute er det full fart bort til bildøra "hans". Så inn i bilen, på med hunde-sikkerhetsbeltet: Klar for nye opplevelser fra baksetet.

Det tok ikke mange minuttene, målet var veterinærens kontor. Her er det spennende med mange nye lukter og etter hvert kommer nye bekjentskaper inn døra. Litt av et sted for en glad voff. Til slutt skal det skje noe: Opp på bordet for en helsesjekk og huff: Det er tannstein på hjørnetennene! Finnes det noe værre enn å få skrapet vekk tannstein? Etter en omfattende kamp og til slutt en midlertidig resignasjon, fant Casper ut at nå fikk det være nok, men det var det ikke. Det ble 4 sprøyter pluss en i nesa mot kennelhoste. Vi skulle fornye EU - passet med rabiesvaksine og mange fler stikk (når vi tilfeldigvis var der allikevel).

Vel ute i resepsjonen måtte han bare løfte labben et par ganger mot skranken og små dammer ble igjen etter oss når når vi var plassert trygt i bilen på vei hjem. Der ble det noen godbiter og skryt, så tok det ikke lang tid før Casper'n var den gamle gode. Sånn kan også et hundeliv være ...

Besøk ...

I dag var det besøk fra Ski med Andrea i storform. Så ble det en tur til lekeplassen med Casper og morfar. Det er et stykke vei å gå for å komme til den med de beste lekeapparatene, men på egne korte bein går det i alle fall framover om ikke så veldig fort!

En begynnelse ...

Egentlig begynte jeg på en mobil blogg for noen år siden, men skifte av mobiltelefoner medførte at det ikke var mulig å fortsette med den slags avanserte ting. Nå er det fikset - dermed kan dette også bli en blogg "på tur".

Tja, vet jo ikke hvor mye jeg bruker bloggen, men litt blir det vel.