Nå begynt'n å bli nervøs, Casper'n. Med SSBs statistikk som viser viser at 25% av befolkningen i Skien er innvandrere i 2040 ble'n engstelig for mobbing. I 2040 er'n ikke oppegående, men allikevel, litt ansvar for fremtiden må en firbeint med innvandrerbakgrunn ta. Selv er'n jo en engelsk cocker spaniel og familien kommer derfor opprinnelig fra et annet land, men slekta har bodd lenge i kongeriket. Da han ikke tilhører gruppen som risikerer utsending (fyren er dessuten snart 4 hundeår, men skolegangen er skral; ett kaotisk valpekurs teller ikke) kan han egentlig ta det med ro. Det gjorde han ikke, litt nervøs forlangte han å få 17. mai sløyfa, for liksom å markere at han er norsk.
Med bestemte voff forlangt'n også å få frem stamtavla slik at alle kan se at forferdrene hans var så norske som det bare går an.
Faren het Skjervtun's Time To Move On og moder'n var Doggygardens Elektra (også kalt Gudrun), begge norske, så der er'n sikker. Selv så heter'n egentlig Doggygardens Casper 1. Navn som dette høres utenlandske ut, men sånn er det i den slekta, fint skal det være.
Fyren mener at språk er viktig og påstår at han skjønner alt som blir sagt. Det kan nok bestrides i de hjemlige kretser. Pelsdyret oppfører seg med en særdeles selektiv hørsel, uansett. Spesielt hører'n godt når døra på kjøleskapet er i ferd med å komme i åpen stilling.
Ellers er'n helt ok og har ingen ting å frykte, i alle fall ikke eksport til et land hvor han ikke har noen kjente og knapt forstår språket. Nei, du kan være her på Enggravhøgda, selv om du ligger der på gulvet og skuler på meg med snuta på den ene labben og et litt usikkert glimt i et brunt innvandrerøye.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar