Måtte alle dine problemer vare like lenge som dine nyttårsforsetter. Joey Adams

Vi har en helt spesiell tendens til i alle fall å reflektere en gang i året, på årets siste dag.

Mange er opptatt av hva politikerne gjorde og sa i året som ligger bak. Det hjelper oss lite, men bidro sterkt til at media fikk produsert spaltemeter og store overskrifter om gjengen som skal styre samfunnet vårt. Tidvis nesten uansvarlig latterlige og tøvete utsagn kom fra maktsyke personer som troner så høyt over oss vanlige dødelige. Vår spinkle stemme høres ikke og ved valg er det partiene i lukkede rom som tar beslutninger, slik at min stemme fratas all kraft til å påvirke noe som helst. Kampen om makt viser nok det sanne menneske, uansett om det er her på berget eller over Atlanteren.

Lidende mennesker, spesielt barn, fester seg på netthinnen. Det er vondt, men vi kan ikke redde verden alene. Bare bidra til at noen får det bedre. Jeg klarer ikke å bli kvitt den grusomme undringen: Hvorfor drepes og sultes befolkningen av egne landsmenn. De som tidligere var naboer?

En bekjent som i mange år arbeidet på de mest utsatte steder i verden fortalte en gang om det som irriterte mest når problemene var som størst: Alle hjelpeorganisasjonene som kom med tv-team og kjendiser for å markere egen fortreffelighet, mens det var hender til å hjelpe som betydde alt. Dette var uansett en særdeles spesiell og respektløs prioritering av sårt trengte midler.

Her hjemme kommer det stadig bekymringsmeldinger om en økende barnefattigdom. En fryktelig dårlig start for unge liv som en gang skal bli en del av samfunnet. Det er ikke lett å hjelpe, spesielt fordi det er stor risiko for at midler som rettes mot barn blir brukt av husholdningen og ikke når fram.

Hva med oss selv i vår hverdag?

Er det tanker om været med kulde varme og flom som sniker seg inn, eller er det alle nederlag og seire? De siste har vi nok glemt.

Været kan vi ikke gjøre stort med, vi må bare leve med det. På sett og vis må vi akseptere at det er slik, uansett klimaendringer og forandringer i miljøet. Så får vi gjøre vårt med reduksjon av plast, mindre fossilt brensel og kildesortering.

Vi er ellers ganske gode, rent mentalt, til å ta vare på nedturene. Kanskje vi bør bli flinkere til å klappe oss selv på skulderen, til å trekke fram de gode og positive opplevelsene? Det burde vi i alle fall kunne gjøre noe med.

For mange er det en krevende øvelse å lukke dørene bak seg for å åpne nye der framme. Vi som ikke har opplevd så mye dramatikk og smerte i livet, men bare små og bagatellmessige hendelser, burde kunne klare det. Andre ord kan også være tilgivelse og å vise toleranse.

Selv om vi går inn i et nytt år er det med dette som med alder, bare et tall. Det var mye verre den gang vi rundet år 2000. Da skulle det meste gale skje.

Det gjorde det ikke.

Derfor er det slik at verden går videre, men vi bør uansett benytte sjansen til «en pust i bakken». Kan skje vi bør la noe ligge bak og ikke slepe det med oss inn i det nye tallet 2019. Der vil vi sikkert også få gode og mindre gode opplevelser, slik er nå en gang livet. 

«Mennesket kan ikke uavbrutt ha det godt i tusen dager, like lite som blomsten kan blomstre i hundre dager». Tseng-Kuang

Den største kulturelle opplevelsen jeg kan ha er en god fotballkamp. Tett fulgt av en veldig god bok. Anne Holt

Det er nesten utrolig, i alle fall temmelig sprøtt: Norske supportere av engelske klubber sier at «vi» vant, «vi» burde spille slik og sånn. De går rundt i favorittklubbens farger, gifter seg med klubbens t-skjorte og går berserk på sosiale medier når klubben vinner. Da snakker vi om «religiøse» tilhengere. I tillegg har fotballsupportere tredoblet risiko for hjerteinfarkt når favorittlaget spiller. Det viser en undersøkelse ved universitetet i München.

Helt ubegripelig å hylle bortskjemte unge mennesker som håver inn millioner i årslønn. Årskortet (billettene) er så dyre at vanlig folk kjøper disse på kreditt, slik at summen nedbetales over året. Tror nok i noen tilfelle at andre goder til familien må nedprioriteres fordi denne milliardindustrien møtes med nesegrus beundring. Ingen tenker på hvilke store lommer som fylles hos kyniske eiere. 

Det er litt småsykt. Det ser vi i disse dager når Solskjær har overtatt ManU. Tilhengere av andre klubber legger mannen for hat fordi laget har begynt å vinne kamper! Noen såre kommentarer går ut på at resultatene fra «deres» klubb kommer i bakgrunnen. Oppslagene i mediene vil ikke ta slutt, førstesidene domineres av siste nytt fra England.

Til og med en (misunnelig?) svensk «fotballekspert» blandet seg inn og mente ledelsen til ManU var 100% inkompetent når de ansatte Solskjær. Norske hatefulle ytringer oversvømmet kommentarfeltet til svensken.

Mer og mer ser vi vold i tilknytning til fotballkamper. Hooligans, ultras og casuals er begrep og betegnelser på supportere som kan skape en viss frykt. Enkelt lag må spille for tomme tribuner for å unngå bråk. Sist var det to brasilianske lag som spilte sin kamp i Barcelona for å slippe å ha kjempende supportere på kampen.

Så er det vel slik da, at folk er forskjellige, uansett. Noen er tross alt mer forskjellige enn andre. Det er forsket på fotballinteressen som «en religion». Kan det tenkes at den er en religiøs erstatning og dermed fyller et behov hos enkelte mennesker? Et behov som fra uminnelige tider ble dekket ved annen tilbedelse enn av «fotballguder». Derfor vil denne «tilbedelsen» gi enkelte en tilfredsstillelse, en mening med livet.

Om jeg liker fotball? Jo, så absolutt, og det er det jeg gjør, liker fotball. Derfor er det noe mindre interessant hvilke lag som spiller, bare den totale opplevelsen er god.

Alle har noe de lever for. Noe som kan tas fra dem. Jo Nesbø.

Bibliotekene er stort sett stengt, mens Internett er åpent hele døgnet. Jon Bing

Nå har'n kommet hit til huset også! Den dingsen har et navn: Google Home Mini.

Bak det grå trekket svarer ei dame på hvordan været er, spiller julemusikk, kommer med siste nyheter og vet navnet på hovedstaden i Kazakhstan.

Utrolig nyttig (?). Den representerer visstnok fremtiden. Med rette duppeditter kan den slå av og på lyset, gi bilder til tv', sette på kaffemaskinen, ja, det er en uendelighet av muligheter.

I og for seg smart at den grå dotten kan utføre ting og tang bare jeg åpner med "Hey, Google", da svarer dama.

Den kan plasseres i rommet og hører stemmen min på avstand. Så slipper jeg å bevege meg fra godstolen, det blir sikkert anstrengende. Sånn etter hvert.

Så er'n altså her, men inntil videre kan jeg i alle fall se ut av vinduet for å sjekke været, uten "Googledama".

Italienske trearbeider

I over 125 år har Dolfi Company i Val Garenda, Italia. laget skulpturer, julekrybber, tredekorasjoner, designmøbler og pynt til hjemmet. Alt av utvalgte treslag fra i Italia. 

På høstens tur til Bergamo (gamlebyen) i den smale hovedgaten, måtte jeg flere ganger inn i en Dolfis forretning. Det meste der var laget av ett stykke tre.  Hyllene var fulle av alle slags trearbeider som smykker, briller, armbåndsur osv. Disse kan også kjøpes i enkelte norske nettbutikker.  Prisene på disse flotte gjenstandene var naturligvis ikke spesielt lave.

Fordi vi var innom både på formiddag og kveld la vi spesielt merke til en kunstner som malte portretter på treplate. En veldig tidkrevende jobb, men sluttproduktet ble flott.

Som forsmak på julefeiringen kjøpte vi en liten "julekrybbe" som vi syntes var et godt eksempel på dette arbeidet. 

For øvrig kan Bergamo anbefales til en utvidet weekend. Vi la også inne en togtur til Milano som ligger ca. 50 minutter unna.

  

Butikkvinduet i Bergamo viser flotte trearbeider

Denne ble med hjem

Hva med et armbåndsur i tre til jul?

Bergamo er verdt et besøk

Gøy med forskning: Mer humor og mindre krangling etter hvert som ektepar blir eldre

Som jeg tidligere har vært opptatt av: Det er mye som kalles forskning. Denne artikkelen fant jeg på forskning.no:

Men kona tar litt mer kontroll over samtalene, ifølge en ny, amerikansk studie.

Desto lenger et ekteskap varer, jo mindre konflikt blir det, ifølge den ferskeste studien fra en amerikansk forskningsgruppe som har fulgt 150 ektepar siden 1989.

Etter 13 år var det 87 par igjen. Bare åtte av de originale parene hadde skilt seg, resten forsvant ut av studien på grunn av dødsfall eller fordi bare ikke ville være med lenger.

Forskerne målte hvordan disse parene endret oppførselen sin mot hverandre i løpet av 13-årsperioden. Resultatene er ganske entydige:

Det ble mindre kritikk av den andre ektefellen, samtidig som det ble mer humor og ømhet

Artikkelen finner du her

"Influencere"- et enkelt snobbeord for bloggere

Akkurat, det er det de kaller seg, bloggerne. Influensere, eller påvirkere. Å kalle en til dels selvgod gruppe for påvirkere i samfunnet er nesten sykt. Både uttrykket og innholdet gjør meg småkvalm.

Jeg håper virkelig at denne "kraften" som de mener å ha, svekkes over tid. Hvem skal de påvirke forresten? Er det ungdommen, de voksne eller oss eldre.

Når de forsøker å påstå at har innflytelse er det neppe bloggere med matoppskrifter som menes. Det er nok kropp og mote som er i skuddet.

I tillegg har mange en god inntekt fordi de støttes av et virvar av reklame som gir klingende mynt.

La ikke denne selvopptatte gjengen trenge seg inn i hjernebarken. Tenk selv, se på innholdet og personene bak med et kritisk blikk.

Bør ikke noen snart si i fra og kalle en spade for en spade?

Jommen sa jeg påvirkere.

Et hundeliv

Han ble nesten 10,5 år, cocker’n Casper, min turkompis. For en pensjonist er en firbeint venn et supert bidrag til en god tilværelse. Den skal bare ut. Ingen grunn til å nøle, eller tro at det går over. Det ble rundt 15 mil i måneden, et godt bidrag til en noe eldre kropp.

Han falt sammen, helt plutselig, når han gjorde det som var helt topp. Nemlig å gå tur. Heldigvis endte livet uten smerter. Det er naturligvis et savn.

Vel, så får jeg gå turene alene, med mange gode minner om en kamerat som trakk meg mot venstre grøftekant. Ja, faktisk måtte jeg trene på å gå rett fram uten hund. Et eller annet ville styre beina mot venstre.

Nå går føttene i riktig retning.