Det er godt norsk å være typisk. (Ivar Kinn)

Sånn er det. Denne uka skjer det årlige rabalderet, nei, ikke Mannegruppa Ottar eller Sophie Elise (er hun ansatt i VG?). 

Det er naturligvis nasjonalbudsjettet som skaper rykninger i folkets ansikt. I alle fall blant de folkevalgte.

Det er liksom ikke noe positivt, ingen gladmeldinger som preger politikere i opposisjon. Det er en nedvendt tommel hos alle.

Rare greier. Vi er oss selv, norske.

Vi har det i folkesjela, denne avmålte omgangsformen. Alt er ikke bra, alt kan bli bedre. Problemet er faktisk at vi stort sett har det for godt i dette landet her oppe i nord.

Hvorfor kan vi ikke si noe om det, altså det flotte samfunnet vårt? Det er nok også selve protesten mot det etablerte som ligger der i dypet. Tillegg til "politikerforakten", et begrep som har festet seg og som i disse dager kommer frem.

Det er underlig hva som opptar oss, spesielt dersom noen til og med våger å utfordre det etablerte. Våger å gå nye veier, selv om disse er aldri så tvilsomme. Uansett blir det en saftig debatt. Tema for debatten kan være av marginal interesse, men debatt blir det.

Et typisk norsk fenomen er diskusjonen om klesplagg, Nærmere besemt klesplagg blant muslimske damer. Sentralt står et overordnet ønske om integrering. Da burde vel både klesplagg og debatten kunne legges død. Ingen lar seg integrere med finnlandshette i et åpent samfunn. Toleransen har en grense, trodde jeg. Politikerne må kunne gi klare svar som indikerer kjøreregler på en vei inn i fremtiden,

Midt oppe i dette ønsker vi å være for oss selv, sta og innesluttet. Politikere, nasjonalbudsjett, integrering - pytt, pytt, vi har egentlig nok med oss selv så får verden gå sin gang.

Det gjør den tross alt. Så får vi kose oss men ståket rundt Mannegruppa Ottar, Sophie Elise, Høgmo, astmamedisin og mange andre spennende tema.

Lykke til!