En overbevisning om at noe er absolutt, hindrer utvikling, kreativitet og drømmer

Det er rart, men fra tid til annen møter en mennesker som er absolutt overbevist om ett eller annet. Det kan være religiøse forestillinger, menneskets eller teknologiens utvikling osv.

Dersom denne trangen til utvikling ikke fantes, ville vi fremdeles hatt steintavler.

- Kommunikasjon over lange avstander har alltid vært viktig for mennesket
- Skrivekunsten er en av de eldste former for moderne kommunikasjonsteknologi.
- Trådløs kommunikasjon har vi hatt i uminnelige tider: Varder, røyksignaler, trommer, ...

Når du leser dette på World Wide Web så er bakgrunnen en utrolig utvikling, fra noen tanker, en sped begynnelse til noen som var visjonære og så enorme muligheter.

Tro og mangel på å se annet enn seg selv og sitt kan være en begrensing for ens egen utvikling. Det å være nysgjerrig er selve basisen for å kunne finne en vei videre.

Jeg opplever ofte, litt for ofte synes jeg, via media, sosiale nettverk og andre fora, at det er mange personer med sterke meninger. Muligens litt for sterke fordi nyansene forsvinner. Jeg har vanskelig for å forstå en slik ensidighet hvor skylappene dominerer. Kanskje også manglende respekt for andres tanker og ideer.

Selvopptattheten kjenner ingen grenser. Den selvnytende, selvbeundrende kvaliteten gjenkjennes i narsissismebegrepet. Dermed vil også verden rundt bli lite interessant.

Du kan tusle så lenge rundt deg sjøl at du blir aleine til slutt.

Hans Børli

Dersom en er overbevist om at en selv har sannheten har en proklamert sin egen intellektuelle begrensing og manglende utvikling.

Undring er menneskets viktigeste egenskap. Den driver mennesket videre i sin søk etter nye utfordringer, nye veier inn i fremtiden.

Så til slutt:

Troen på at noe er absolutt godt eller absolutt ondt - står i veien for enhver utvikling. Det gode og det onde er blandet - hele tiden.

Dea Trier Mørch

Det krever antagelig mer tro å leve uten tro enn med. Peter De Vries

Cliff Richard til VG Helg 12.11.16:
- Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være ateist. Hver gang jeg møter noen som er det, tenker jeg: "Du har langt mer tro en meg!" Man må være full av tro for å mene at det ikke finnes en Gud. Du må tro på ulykker, du må tro at den mystiske maskinen som er den menneskelige kroppen er en tilfeldighet!

Jeg kan ikke tro på det.

Jeg tror at alt som er vakkert i livet, er vakkert fordi noen skapte det til oss. Religionen forandret forholdet mitt både til andre og meg selv.

Hvis livet har lært meg noe, eller hvis jeg selv har lært meg noe gjennom mitt liv, så er det at det endelig er ok å si: Det vet jeg ikke. (Jesper Christensen)

I filmen "Kongens nei" spiller den danske skuespilleren Jesper Christensen kong Haakon 7. En stor prestasjon av et særdeles spesielt menneske.

Mannen som rystet det danske kongehuset ved å ikke ta i mot Ridderkorset, mannen som står opp mot "det etablerte". En uvanlig person i vår tid.

I intervjuet (meget uvanlig at han gir intervjuer) sa han dette som står i overskriften til dette innlegget.

Når en blir godt voksen vil en ofte bli møtt med følgende spørsmål: Dersom du fikk leve på nytt, hva ville du gjort annerledes? Hva har livet lært deg?

Svaret "det vet jeg ikke" står med undring igjen i teksten. Det gir en pussig dimensjon i forhold til den tiden som ligger bak en person som har levd en stund.

Erfaringer gir kunnskap, men er det et levd liv som gir disse eller er skjer dette "utenpå"? Dermed er det livet som er tilpasset, justert, i forhold vi selv ikke styrer.

Er dette lærdom eller påvirkning av adferd? Dersom en er i ferd med å drukne fordi redningsvesten ligger på brygga. Du blir reddet, men hva skjer neste gang du er på vannet? Du sier at dette var tilfeldig, det skjer ikke igjen, eller tar du på redningsvesten?

Vi kan da si "lærer du aldri" eller "se det ja, nå har du lært"-

Så er det muligens slik at det ikke er livet som har gitt læring, dermed er det vanskelig å finne svaret på hva selve eksistensen har gitt av læring.

Artig og ikke enkelt svar av Jesper Christensen.

Foto: VG

Toleranse blir en forbrytelse når den benyttes overfor ondskap. (Thomas Mann)

Hører mye rart i toleransens navn. Noen steder skal ikke det gis muligheter til julemarkering i skolen fordi det kan støte enkelte av våre nye landsmenn.

Så tenkte jeg på det som for meg er det mest muslimske av alle land, Saudi-Arabia, hvilke kår har kristne der?

I Store norske leksikon står det: Landets ca. 1,5 % kristne har ikke statsborgerskap og er uten rett til kirker og offentlig religionsutøvelse. 

Store norske leksikon 

Hm, hvordan var det med toleransen igjen? Eller var det noen som kalte det "snillismen"?

Det kan ikke være slik at vi i toleransens navn skal gi avkall på våre rettigheter, vår identitet og vår kultur.

Snudd på hodet kan det ikke bli slik at vi skal vise toleranse og at den ikke skal være gjensidig med respekt for det samfunnet andre er en del av.

Toleranse er å gi andre mennesker de samme rettighetene som du selv krever.

Robert G. Ingersoll

... til ettertanke ...integrering er en utfordring

Det er godt norsk å være typisk. (Ivar Kinn)

Sånn er det. Denne uka skjer det årlige rabalderet, nei, ikke Mannegruppa Ottar eller Sophie Elise (er hun ansatt i VG?). 

Det er naturligvis nasjonalbudsjettet som skaper rykninger i folkets ansikt. I alle fall blant de folkevalgte.

Det er liksom ikke noe positivt, ingen gladmeldinger som preger politikere i opposisjon. Det er en nedvendt tommel hos alle.

Rare greier. Vi er oss selv, norske.

Vi har det i folkesjela, denne avmålte omgangsformen. Alt er ikke bra, alt kan bli bedre. Problemet er faktisk at vi stort sett har det for godt i dette landet her oppe i nord.

Hvorfor kan vi ikke si noe om det, altså det flotte samfunnet vårt? Det er nok også selve protesten mot det etablerte som ligger der i dypet. Tillegg til "politikerforakten", et begrep som har festet seg og som i disse dager kommer frem.

Det er underlig hva som opptar oss, spesielt dersom noen til og med våger å utfordre det etablerte. Våger å gå nye veier, selv om disse er aldri så tvilsomme. Uansett blir det en saftig debatt. Tema for debatten kan være av marginal interesse, men debatt blir det.

Et typisk norsk fenomen er diskusjonen om klesplagg, Nærmere besemt klesplagg blant muslimske damer. Sentralt står et overordnet ønske om integrering. Da burde vel både klesplagg og debatten kunne legges død. Ingen lar seg integrere med finnlandshette i et åpent samfunn. Toleransen har en grense, trodde jeg. Politikerne må kunne gi klare svar som indikerer kjøreregler på en vei inn i fremtiden,

Midt oppe i dette ønsker vi å være for oss selv, sta og innesluttet. Politikere, nasjonalbudsjett, integrering - pytt, pytt, vi har egentlig nok med oss selv så får verden gå sin gang.

Det gjør den tross alt. Så får vi kose oss men ståket rundt Mannegruppa Ottar, Sophie Elise, Høgmo, astmamedisin og mange andre spennende tema.

Lykke til!

 

Hva ville vel høsten ha vært her i Norge uten cup-finalen? (Arne Scheie)

Det er rart, men oktober og spesielt november, er månedene hvor en leter etter positive opplevelser og inntrykk.

Så mye er forbi, så mye har gått så alt for fort. Det er snart et nytt år.

Når noe ligger bak, vil det være rom for ettertanke. Nå har vi tid til den øvelsen.

Verden kommer du ikke ut av. Du er der med lidelser og vonde inntrykk, men de er så fjerne at egentlig er de vanskelig å ta inn over seg. Har vi i vår trygghet blitt uengasjerte i forhold til andres virkelighet og ulykke?

Så kommer vår hverdag og de lyspunktene vi ønsker å verne om. Derfor er vel Arne Scheies sitat en slags poengtering av nettopp en slik begivenhet i hverdagen. Det rare er at vi ser slike lys på veien. Lys som gir livet, vårt liv, innhold behøver ikke å være sterkt. Det er uansett alltid sterkt nok til at vi ikke kan se hva som skjuler seg i skyggen av vår tilværelse.

Kan du se flere?

Det er vel ikke noe som illustrerer det som ikke lenger er, forfallet, som nettopp høstens gule blad.

Synes det er godt sagt, derfor er kommentarer unødvendig ...

Å fortjene sine barns respekt er i virkeligheten foreldres største plikt (Sigrid Undset)

Synes jeg må ta det med. I dag har den siste av våre barn avsluttet sin akademiske utdannelse -  som lege. Vi har tre barn og alle har solid utdanning og gode jobber.

Det rare er at en da kan slippe noen bekymringer, de vi har når avkommet sliter, synes studier og livet i all sin voldsomhet er til tider ulevelig.

Som foreldre kan vi nå slappe av, vite at barna har gått i riktig retning. I tidligere tider var det viktig at de ble gangs mennesker. Det er nok delvis et bidrag som ligger i barnesinnet fra hjemmet (håper vi) og delvis den opplevelsen som gis av selve livet.

Vi tror at vårt bidrag har betydd noe, nå vil neste generasjon overta oppdraget: Å være foreldre med alle utfordringer og bekymringer, men fremfor alt gleder.

I dag er en gledens dag, våre barn har nådd et mål, vi går andre tider i møte. Takk for innsatsen!

Så er det tid for ettertanke ...

Havet har alltid fasinert meg, ikke minst fordi det er så nær knyttet til beskrivelser av livets og sinnets skiftninger. Det er  alltid i bevegelse, som en slags evighetsmaskin, noe som aldri opphører. Den amerikanske forfatteren Martin Boxbaum uttrykte sin fasinasjon som med enkle ord forteller om en slags naturkreftenes indre tilhørighet.

"Jeg har sett havet når det er storm og vilt; når det er stille og rolig; når det er mørkt og lunefullt. Og i alle dens stemninger, ser jeg meg selv"- Martin Buxbaum