Jeg liker ikke sne, jeg pines ved synet av den, og min fornuft skjønner intet annet av den enn dens evige og naturstridige idioti (Knut Hamsun)

Det må være nok! Har ingen sans for de hvite vidder, i alle fall ikke det hvite som skal flyttes på til stadighet.

Fint med lys i mørketiden, men det er nå en gang slik at følelsen av at nå må det være nok er særdeles påtrengende.

På tur med den firbeinte i dag dukket det frem av dalende snøfiller ei dame som stoppet oss og sa "Å, så flott og hyggelige det er med mye snø!" Veldig vrient på en høflig måte å returnere et fornuftig svar. Det ble litt mumling og en forsiktig antydning at nå var det vel kunne vært noen centimeter mindre, ikke minst fordi den ofte legger seg på steder som virker provoserende.

Nå, ja, og andre steder er det så tørt at hus blir lagt til aske. Et merkelig land. Kan vi ikke eksportere det frosne vannet? Fylle opp konteinere, sette dem på skip og tog, så blir alle fornøyde.

Før en kveldstur sa jeg noe frustrert, men antakeligvis med det velkjente hakket i plata: "Nå snør det igjen!" Hun jeg deler matbudsjettet med mente at nå var det opphold. Da kunne jeg ikke dy meg: "Kom hit og se mot gatelykta, tror det alt det som fyker gjennom lufta er pollen?" Finnes snøallergi?

Som illustrasjon vises et utsnitt av verandaen før 3. gangs snømåking (som husets frue ordnet opp med i ren sympati med en aktiv snøflytter) og etter ...