Det beste ved høsten er at insektene dør (Anne B. Ragde)

Synes egentlig at dette er en håpløs årstid, men ikke et årstid uten håp. Håpet er om en ny vår og en lys sommer. Mens vi venter må vi altså godta at høsten er her. Regn, lyn og torden har preget de siste dagene. Mørke morgener, mørke kvelder, bladløse trær. Kan det være et snev av høstdepresjon?

 

November er den tristeste av alle måneder. Det er liksom ikke noe igjen, alt er borte eller i ferd med å råtne. Innemåneden. Til og med bikkja snur og vil hjem etter noen få meter når det regner og blåser. Den som aller helst vil gå lenger enn langt med begeistret oppoverhale og hyppige løft av bakbeina. Smart den firbeinte, så slipper eier'n også lange turer. Liker best å krølle seg sammen ved varmen og late som om høsten ikke er her, bikkja altså.

Ja, ja, voffen, vi skal vel komme igjennom denne årstiden også. Om to måneder går det mot lysere tider. To? Huff, det er lenge til, men da er det egentlig ikke helt håpløst.

Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid..

den har oss gitt lyset og livet .. (Tekst: N.F.S. Grundtvig 1843 - Melodi: Ludvig M. Lindeman 1864)

Helt siden jeg var liten har denne sangen vært selve påskebudskapet. Kanskje mest fordi teksten sier noe om sorgen som ble borte og vi ble gitt et godt liv.  Denne undertone av god og lys fremtid preget nok et ungt sinn. Samtidig var det nok med en viss undring at dette håpet om et bedre liv hadde sin bakgrunn i at Jesus sto opp fra de døde og at graven var tom.

 

På søndagsskolens flanellograf ble det vist at en stor stein hadde vært foran graven, men at den nå var tatt bort. Bare dette kunne bidra til selve underet, hvem i all verden hadde flyttet den tunge steinen?

 

Tro eller ikke, det er innholdet i sangen som nesten er en terapi, et håp. Da jeg vokste opp på 50-tallet var nok håpet om en god fremtid, fra et ganske fattig Norge til et nytt liv viktig for det enkelte menneske.

 

Inne i et hodet oppsto naturligvis også tanker av mer jordnær art knyttet til høytiden: Lyset var gult, påsken var gul, gode vår og sommerdager lå foran. Vinteren var nå endelig over og alt kunne derfor bare bli bedre, nytt liv oppsto, alt ble kledd i vårens farger. En tid fylt av optimisme og varme.

Selv i voksen alder er jeg like forundret over at denne salmen gir gjenlyd i meg. Kanskje er det tanken om nettopp en lys og god fremtid som er så enormt stor og at bakgrunnen for det hele er en tom grav.

Jeg liker ikke sne, jeg pines ved synet av den, og min fornuft skjønner intet annet av den enn dens evige og naturstridige idioti (Knut Hamsun)

Det må være nok! Har ingen sans for de hvite vidder, i alle fall ikke det hvite som skal flyttes på til stadighet.

Fint med lys i mørketiden, men det er nå en gang slik at følelsen av at nå må det være nok er særdeles påtrengende.

På tur med den firbeinte i dag dukket det frem av dalende snøfiller ei dame som stoppet oss og sa "Å, så flott og hyggelige det er med mye snø!" Veldig vrient på en høflig måte å returnere et fornuftig svar. Det ble litt mumling og en forsiktig antydning at nå var det vel kunne vært noen centimeter mindre, ikke minst fordi den ofte legger seg på steder som virker provoserende.

Nå, ja, og andre steder er det så tørt at hus blir lagt til aske. Et merkelig land. Kan vi ikke eksportere det frosne vannet? Fylle opp konteinere, sette dem på skip og tog, så blir alle fornøyde.

Før en kveldstur sa jeg noe frustrert, men antakeligvis med det velkjente hakket i plata: "Nå snør det igjen!" Hun jeg deler matbudsjettet med mente at nå var det opphold. Da kunne jeg ikke dy meg: "Kom hit og se mot gatelykta, tror det alt det som fyker gjennom lufta er pollen?" Finnes snøallergi?

Som illustrasjon vises et utsnitt av verandaen før 3. gangs snømåking (som husets frue ordnet opp med i ren sympati med en aktiv snøflytter) og etter ...