Innvandrer ...

Nå begynt'n å bli nervøs, Casper'n. Med SSBs statistikk som viser viser at 25% av befolkningen i Skien er innvandrere i 2040 ble'n engstelig for mobbing. I 2040 er'n ikke oppegående, men allikevel, litt ansvar for fremtiden må en firbeint med innvandrerbakgrunn ta. Selv er'n jo en engelsk cocker spaniel og familien kommer derfor opprinnelig fra et annet land, men slekta har bodd lenge i kongeriket. Da han ikke tilhører gruppen som risikerer utsending (fyren er dessuten snart 4 hundeår, men skolegangen er skral; ett kaotisk valpekurs teller ikke) kan han egentlig ta det med ro. Det gjorde han ikke, litt nervøs forlangte han å få 17. mai sløyfa, for liksom å markere at han er norsk.

Med bestemte voff forlangt'n også å få frem stamtavla slik at alle kan se at forferdrene hans var så norske som det bare går an.

Faren het Skjervtun's Time To Move On og moder'n var Doggygardens Elektra (også kalt Gudrun), begge norske, så der er'n sikker. Selv så heter'n egentlig Doggygardens Casper 1. Navn som dette høres utenlandske ut, men sånn er det i den slekta, fint skal det være.

Fyren mener at språk er viktig og påstår at han skjønner alt som blir sagt. Det kan nok bestrides i de hjemlige kretser. Pelsdyret oppfører seg med en særdeles selektiv hørsel, uansett. Spesielt hører'n godt når døra på kjøleskapet er i ferd med å komme i åpen stilling.

Ellers er'n helt ok og har ingen ting å frykte, i alle fall ikke eksport til et land hvor han ikke har noen kjente og knapt forstår språket. Nei, du kan være her på Enggravhøgda, selv om du ligger der på gulvet og skuler på meg med snuta på den ene labben og et litt usikkert glimt i et brunt innvandrerøye.

Etaten ...

Flott med byråkratiet, ingen overraskelser, sånn er det bare. Huset står foran en fasadeendring, ny veranda i 2. etg. Det medfører en solid bunke med papirer. Nabovarsler må til, selv fra naboer som er "gjenboere" og aldri får se forskjønnelsen. Dermed ble det en runde for å samle underskrifter, dette i to eksemplarer. Så ble det søknad også i to eksemplarer, konstruksjonen skulle tegnes inn på en situasjonsplan og ikke minst, det skal forligge tegninger (snitt og fasade). Disse kjøpte jeg fra en nabo som hadde oppført tilsvarende byggverk.

Med papirbunken (og noen i reserve) ble det en tur til kommunens Servicetorg, hvor en dame dukket raskt opp bak en pult. "Veranda, ja, så var det papirene. Har du ikke fylt ut baksiden?" "Nei, det er jo for arealutnyttelse og dette er en veranda" "Å, ja", ny gjennomgang av haugen. "Tegningene, snitt og fasade, ja, der var de". Damen begynner å bli fornøyd. "Dette er vel helt kurant, hvor lang saksbehandlingstid er det", jeg forsøkte meg forsiktig. "Tre uker" det kom kontant, underforstått: Det står jo i søknadspapirene og er derfor et dumt spørsmål. Takk for hjelpen!

Det er litt rart: I går så jeg Øystein Backe og Rune Gogstad på tur med brannbil til Mongolia. Her ble de stadig avkrevd kontanter for å kunne kjøre videre. Korrupsjon, huff og huff! Hos oss er det i alle fall et system over ting. Skal du bygge en veranda må du betale et gebyr på noen lapper, enda de som gjør jobben er på kommunens lønningsliste og det offentlige har null kostnader, noe derimot jeg har og må betale et beløp av en inntekt som jeg allerede har blitt trukket skatt av.

Den planlagte utskiftingen av 11 vinduer og 2 dører medfører heldigvis ingen ekstraskatt.

Hos oss er systemet mer sivilisert og ordentlig, at vi må betale det offentlige for å få tillatelse til å utføre et stykke arbeid er bare en del av vårt byråkrati, ikke korrupsjon. Vi er liksom mer skikkelige her på berget ... herlig!

Vår ...

15 plussgrader! Det minner om vår og gode dager. Vinteren smelter og varmen gjør at til og med vanndammene blir borte. Jeg vurderer å sette vekk sykkelen med piggdekk og å ta i bruk "sommersykkelen" allerede fra i morgen. Tok den fram, pumpet mer luft i dekkene og smørte kjedet. Nå er'n klar.

Så pakket vi sekken med mat og Kvikk Lunsj. Den firbeinte ante at det ble tur allerede mens jeg fant fram termosen. Tur og bil er helt topp, da blr'n elektrisk og stormer ut for å stille seg opp foran bildøra, hans bildør, klar som et egg.

Det ble til kysten ved Nevlunghavn i dag. Mange biler var ikke på vegen en tidlig søndag formiddag, men utrolig mange sykkelister i tettsittende drakter med mange kilometer foran seg over flate Brunlanes.

Sol fra skyfri himmel og ingen kø på kyststien. Vel var det noe vått her og der nede mot vannet, men ikke værre enn at vi kom fram.

Bedre kan det ikke bli når kalenderen bare viser 11. mars! Vi fant et sted i solen, i ly for vinden, og kunne nyte utsikten over et sollyst hav. Casper'n veltet seg rundt i tørt grass av ren våryrhet og langs stien traff han på mange firbeinte som også var på vårtur. Havet er så utrolig forskjellig fra fjellet. Det skifter i bølger og lys, du hører lyden av vind og vann som står som fontener opp bak steinene i vannkanten. Nei, sjø og hav er nok det som tiltrekker meg, med bilder som endres i takt med naturkreftene.

I tillegg til varmen: Det er vår!

Fredagsterror ...

I dag er det fredag, en dårlig dag for Casper'n! Skuffen med skumle ting ble dratt ut. Opp kom skyllemiddel og vatt. Elendigheta ble raskt observert, slik at turen til det innerste indre av buret var svært kort. Er en i utgangspunktet ikke spesielt stor gikk det kjapt å få løftet fyren ut av tryggheten til øreskylling. En saftig ubehagelig opplevelse, det å få skyllevæske inn i ørene med etterfølgende "knaing" som lager litt av et spetakkel inne i øra. Deretter tørk ved hjelp av vattputer inne i øregangene.

Det var ikke slutt. som kom saksa og klipper'n fram Ny kortvarig tilflukt inn i buret. Etter en kjapp klipp av snute og litt stussing her og der, var elendigheta over.

Over? Så kom jommen shampo og håndkle fram, da var det på tide med en ny sorti, men akk, den gikk ikke. Noen avledningsmanøvrer forsøkte den firbeinte seg på. En kjapp runde forbi baderomsdøra mot stua, kanskje ut i hagen? Nei, se å kom tilbake, du skal i dusjen. Hva med et besøk på vaskerommet da? Der var det slutt, han ble løftet fra vaskerommet og inn i dusjen. Så kom en sabla fuktig periode, hvor det ikke var vanskelig å finne halen, den var mellom beina. Etter mange omganger med shampo luktet dyret friskt og godt, så det er ikke lett å kjenne igjen sin egen kroppslukt. Så mye vann som det er i en dusj! Det tok alt for lang tid og det er ikke slikt som pelsdyr setter pris på. Til slutt kom håndkleet, herlig, og så litt føning, det hjalp på en dryppende våt skapning.

Endelig noen godsaker til en flink gutt, så var neste øvelse å legge seg ned for å slappe av. Da kom omsorgssjefen og påpekte at Casper'n skalv. Et tykt og varmt teppe ble pakket rundt en fuktig pels. Endelig kunne han slappe av etter en slik fredagsformiddagsterror.

Johnny Cash ...

For en del musikkinteresserte, ikke bare countryfans, har den siste uken blitt en markering av 80 års dagen til en av vår tids store artister og fortellere: Johnny Cash. En karriere som også ble en film: Walk the Line.

Jeg har alltid syntes Johnny Cash har vært en artist og sanger utenom det vanlige. Særlig de siste årene av livet hvor han alternerte mellom opptak i studio og eget soverom og leverte egne og coverlåter på en måte som var helt utrolig. Med store smerter ble tolkningene fremført slik at de ble virkelige klassikere.

Rick Rubin, som produserte hans siste plater (den siste «Ain’t No Grave» kom i 2010, syv år etter hans død og toppet Billboard før den kom på markedet) skrev:
«He was the master storyteller of our time. Johnny’s depth and wisdom left me filled with enthusiasm and wonder. My life was made immeasurably better for knowing him».

Cash ble kjent og aktet countryartist på femtitallet og hadde sin første storhetstid på sekstitallet. Det året The Beatles turnerte i USA solgte Cash flere plater og trakk flere til konsertene.

Karrieren gikk i til tider i bølgedaler, men i 1993 kom en opptur som virkelig satte «The Man in Black» på musikk-kartet igjen.

Produsenten Rick Rubin lot Cash få bestemme helt selv hva han ville spille. Etter tre dager og flere hundre sanger spilt inn i Rubins stue, med bare Cash og en kassegitar, ble American Recordings gitt ut i 1994.
Det kanskje første sikre tegnet på Cashs comeback var gjesteopptreden på U2s album Zooropa i 1993, der han sang «The Wanderer». Cash hadde alltid sunget både egne og andres sanger, men i denne siste perioden var det en rekke coverlåter som etter fem tiår som aktiv artist kom til å introdusere ham for et annet og langt yngre publikum, deriblant Depeche Modes «Personal Jesus» og Trent Reznors (Nine Inch Nails) «Hurt». Videoen til «Hurt» ble nominert i syv kategorier i 2003 MTV Video Awards. Da var Cash 70 år gammel.

De siste årene av sitt liv var Cash plaget av sykdom og komplikasjoner etter ulykker. Han framsto imidlertid som mer tilfreds og rolig enn noen gang tross kroniske smerter og lidelser. Mange mener endog at han leverte sine beste album i denne perioden. Cash pekte selv på Gud og alle velsignelsene han hadde fått, gleden og takknemligheten over familien og livet han hadde levd. De som sto nær ham visste at hans største frykt var å overleve kona June, derfor var det et hardt slag da hun døde 15. mai 2003. Etter det brukte han mest mulig tid i studio, der han kunne døyve sorgen gjennom musikken, inntil han fulgte sin kone 12. september 2003. En av de siste låtene Johnny spilte inn var en versjon av Nine Inch Nails "Hurt", ett år før han sovnet stille inn.

Han har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame.

De offisielle hjemmesidene finnes her. (En del info er hentet fra Wikipedia).