Julefeiringen har blitt et svært synlig eksempel på overflodssamfunnet, men også et bilde på forskjeller i den verden vi lever i.
Det er et paradoks at i dag er det mange som ikke finner muligheter til å kjøpe gaver til de nærmeste, ikke minst barna.
Da jeg vokste opp på 50-tallet, var nøysomhet en vesentlig del av hverdagen. Dette preget også julefeiringen. Vi savnet ikke noe, samtidig visste vi veldig godt hva som var uaktuelt å sette på ønskelista. Det fikk bare være en drøm som ikke kostet noe.
Når jeg ser tilbake oppfattet vi ikke oss som fattige, men med realistiske forventinger. Slik var det for alle jeg kjente, nøkternhet preget hverdagen året rundt.
Så fikk vi det så "mye bedre" da. Husker godt en jul hvor våre gutter hadde fått ski i gave og var stolte av det. Når de fortalte det til en bekjent var svaret: "Ski, nei det var det er noe en må ha og er ingen julegave".
Da sporet vi vel av et eller annet sted. Samtidig viser det at vi er heldige som har det vi trenger til enhver tid.
Tankene vender derfor stadig tilbake til de foreldrene som ikke kan feire jula slik de ønsker. Det gjør så innmari vondt og jeg forstår deres smerte. En ønsker naturligvis alltid det beste for sine barn.
Alle innsamlingsaksjoner som bidrar til et lite lys i den tiden de fleste ser frem til er kjempeflott.
Problemstillingen blir vel egentlig at dette er ikke går over, blir borte.
Myndighetene står overfor en utfordring de ennå ikke har funnet noen løsning på. Hvordan skal samfunnet møte fattigdommen? Hvordan hjelpe barnefamilier som sliter? Hvordan hjelpe barna på rett vei, slik at de ikke skal føle seg utenfor og ikke takle de daglige utfordringene?
Svaret kjenner jeg ikke. Stilt overfor slike utfordringer kjenner en maktesløshet.
Det er mange som har det vondt.
