Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid..

den har oss gitt lyset og livet .. (Tekst: N.F.S. Grundtvig 1843 - Melodi: Ludvig M. Lindeman 1864)

Helt siden jeg var liten har denne sangen vært selve påskebudskapet. Kanskje mest fordi teksten sier noe om sorgen som ble borte og vi ble gitt et godt liv.  Denne undertone av god og lys fremtid preget nok et ungt sinn. Samtidig var det nok med en viss undring at dette håpet om et bedre liv hadde sin bakgrunn i at Jesus sto opp fra de døde og at graven var tom.

 

På søndagsskolens flanellograf ble det vist at en stor stein hadde vært foran graven, men at den nå var tatt bort. Bare dette kunne bidra til selve underet, hvem i all verden hadde flyttet den tunge steinen?

 

Tro eller ikke, det er innholdet i sangen som nesten er en terapi, et håp. Da jeg vokste opp på 50-tallet var nok håpet om en god fremtid, fra et ganske fattig Norge til et nytt liv viktig for det enkelte menneske.

 

Inne i et hodet oppsto naturligvis også tanker av mer jordnær art knyttet til høytiden: Lyset var gult, påsken var gul, gode vår og sommerdager lå foran. Vinteren var nå endelig over og alt kunne derfor bare bli bedre, nytt liv oppsto, alt ble kledd i vårens farger. En tid fylt av optimisme og varme.

Selv i voksen alder er jeg like forundret over at denne salmen gir gjenlyd i meg. Kanskje er det tanken om nettopp en lys og god fremtid som er så enormt stor og at bakgrunnen for det hele er en tom grav.