Forunderlig å sitte i en frokostsal på et hotell og betrakte menneskene i rommet. Det er liksom tankene går dypere og en for følelsen av å se et gjenskinn av verdensrommets uendelighet, en opplevelse som det er vanskelig å beskrive.
Dette ubegripelige og uhåndgripelige som kalles mennesker. Hvert menneske med sine liv, sine gleder og sorger. En uendelighet av usynlige skjebner.
Ved et bord sitter et ungt italiensk par, snakker de om fremtiden? Unge mennesker med asiatisk avstamning setter frem mat på frokostbordet, de rydder etter halvspiste gjester som uten blygsel har forsynt seg av rettene ved anretningsbordet ut langt over eget behov.
Hvorfor er disse ungdommene her? Hvordan er deres liv?
En høy mann med røde bukser, briller og skjegg har gått forbi mange ganger. Han holder deg på korsryggen med smerter i blikket. Hvordan blir den dagen?
Et eldre svensk ektepar sitter ved nabobordet og inntar frokosten med innlevelse, tygger ettertenksomt og konverserer vennlig med hverandre om egget, pålegget, kanskje om planene for dagen som nettopp har begynt.
En eldre norsk dame med leopardtights og en håndveske som nærmest er selvlysende går bort til venninnen sin med en ny forsyning syltetøy og rundstykker.
Fire unge damer avslutter frokosten med å pakke inn noen wienerbrød i servietten for senere konsum. Det blir sikkert godt med en felles kaffestund på hotellrommet.
Iakttagelsen av det som skjer gjør noe med meg. Hva er disse menneskene? Hvordan blir disse menneskene? Hvordan har fortiden vært? Hva har livet gjort til i dag?
Så kommer tanken om alle menneskeskjebner som har vært, er og blir. En mengde som ikke kan måles. Jeg kjenner hvordan denne sannheten griper tak i noe inne i meg og opplevelsen av hotellfrokosten blir så utrolig annerledes enn det jeg trodde den skulle bli etter første kopp med kaffe.
Det som ikke kan måles er helt utenfor våre begrep. Disse er preget av tid og rom – og fornuft.
Å se på stjernehimmelen og tvinge fram tanker om universets uendelighet skaper uro og ærefrykt fordi våre evner til å forstå er så begrenset.
Kanskje vi bør ha større respekt for det vi ikke kan forstå, ikke kan forklare?
Når fornuften og ånden ikke oppfatter en tilstand uten grenser fordi vi ikke kjenner oss igjen i det vi ser, bør vi da få andre tanker om tilværelsen, hvordan vi ble til og hvor vi går?
Et skuldertrekk mer enn utfordrer intellektet, det virker sørgelig begrensende for skuldrenes eier.
