Sykkelstier ...

Første skikkelige sykkeltrim i 2013. Forsøker å holde meg på sykkelstier, men det kan være en utfordring.

Barn som ikke vet forskjell på høyre og venstre når vi møtes, da er det bare å roe ned og finne et sted å passere, hundeeiere med lang line hvor eieren går på den ene siden og hunden på den andre. Da er det farlig og lite vett hos eieren av den firbeinte.

Så må en passe på ved kryssende vei, naturligvis for kjøretøy, men det mest alvorlige er glassbiter i sykkelstier. Disse ligger igjen etter tidligere møter mellom harde trafikanter.

Det er derfor fullt forståelig at de som trener på sykkel i en hastighet på 40 – 50 km/t må bruke veibanen. Alternativet er simpelthen farlig for barn, hunder med dustete eiere, forgjengere, joggere osv.

For en enkel trimmer som meg, med moderat fart, er det ikke så farlig. Jeg har mulighet til å ta hensyn så sant det ikke skjer noe helt uforutsett på sykkelstien.

Håp ...

Kan den snart være over, vinteren? Vel, først er det vår og så .. Det er lov til å håpe på en fin sommer, godt vær, sol og varme. Vi er laget sånn. Etter å ha hatt en folkevandring mot

snø og is i påska (særnorsk og fullstendig bort i veggene, spør du meg)

Må bare legge ut et bilde fra i fjor sommer. Stedet er Södra Bohuslän. Et område jeg gjerne skulle vende tilbake til.
 
Sol, varme og sjø er på mange måter det optimale. Det vil være så flott å kunne oppleve det igjen.
 
Hvem vet? De siste sommerene har vel ikke akkurat vært særlig bra, med 2-3 dager hvor termometeret viste behagelige temperaturer. Da er de vel bare å håpe på at sommerønskene slår til ...

"Jag tror, jag tror på sommaren .."

Mennesker ...

"No man is an island, entire of itself; every man is a piece of the continent, a part of the main (John Donne 1572 – 1661)"

Forunderlig å sitte i en frokostsal på et hotell og betrakte menneskene i rommet. Det er liksom tankene går dypere og en for følelsen av å se et gjenskinn av verdensrommets uendelighet, en opplevelse som det er vanskelig å beskrive.

Dette ubegripelige og uhåndgripelige som kalles mennesker. Hvert menneske med sine liv, sine gleder og sorger. En uendelighet av usynlige skjebner.

Ved et bord sitter et ungt italiensk par, snakker de om fremtiden? Unge mennesker med asiatisk avstamning setter frem mat på frokostbordet, de rydder etter halvspiste gjester som uten blygsel har forsynt seg av rettene ved anretningsbordet ut langt over eget behov.

Hvorfor er disse ungdommene her? Hvordan er deres liv?

En høy mann med røde bukser, briller og skjegg har gått forbi mange ganger. Han holder deg på korsryggen med smerter i blikket. Hvordan blir den dagen?

Et eldre svensk ektepar sitter ved nabobordet og inntar frokosten med innlevelse, tygger ettertenksomt og konverserer vennlig med hverandre om egget, pålegget, kanskje om planene for dagen som nettopp har begynt.

En eldre norsk dame med leopardtights og en håndveske som nærmest er selvlysende går bort til venninnen sin med en ny forsyning syltetøy og rundstykker.

Fire unge damer avslutter frokosten med å pakke inn noen wienerbrød i servietten for senere konsum. Det blir sikkert godt med en felles kaffestund på hotellrommet.

Iakttagelsen av det som skjer gjør noe med meg. Hva er disse menneskene? Hvordan blir disse menneskene? Hvordan har fortiden vært? Hva har livet gjort til i dag?

Så kommer tanken om alle menneskeskjebner som har vært, er og blir. En mengde som ikke kan måles. Jeg kjenner hvordan denne sannheten griper tak i noe inne i meg og opplevelsen av hotellfrokosten blir så utrolig annerledes enn det jeg trodde den skulle bli etter første kopp med kaffe.

Det som ikke kan måles er helt utenfor våre begrep. Disse er preget av tid og rom – og fornuft.

Å se på stjernehimmelen og tvinge fram tanker om universets uendelighet skaper uro og ærefrykt fordi våre evner til å forstå er så begrenset.

Kanskje vi bør ha større respekt for det vi ikke kan forstå, ikke kan forklare?

Når fornuften og ånden ikke oppfatter en tilstand uten grenser fordi vi ikke kjenner oss igjen i det vi ser, bør vi da få andre tanker om tilværelsen, hvordan vi ble til og hvor vi går?

Et skuldertrekk mer enn utfordrer intellektet, det virker sørgelig begrensende for skuldrenes eier.

2013 ...

Nå har det kommet, det nye året. Uten at en har bedt om det, uten at dagene endres. Det er bare et årstall som alltid starter friskt og nytt med mange, etter hvert uoppnåelige forsetter.
Allikevel er dette nye noe som gir håp om endring til det bedre for oss, for mennesker som sliter med tunge og vanskelige liv. Hverdager som ingen har maktet å ta fra de som har det vondt.
Barnefattigdommen i Norge. Det gir en fortvilet og sår følelse. I vårt land, i vårt rike land, er det barn som så inderlig fortjener at annet liv. Kanskje det nye året bør brukes til å ta vare på våre egne, de som ikke synes, de som ikke får egne tv-programmer, de som ingen samler inn penger til, de som ingen i sin rike selvopptatthet ønsker å se ..
På et nytt års blanke ark er det muligheter til å gjøre de nesten usynlige små menneskeskjebner synlige i et samfunn hvor de resurssterke er mest opptatt av å importere nyfødte for å tilfredsstille sitt umettelige ego ...
Barnefattigdom ... gir ikke dette begrepet ett stikk i hjertet, selv til den mest hjerteløse? For alle har vi et hjerte.