Slips ...

Pussige greier det med tøystykket. Husker at helt opp til 70-tallet var det vanlig med slips, spesielt på søndager. Skulle jeg på fotballkamp var det skjorte og slips, sånn var det bare.

Far hadde alltid gått med slips og på en kort søndagstur var han utstyrt med med hatt, skjorte med slips og jakke, mens mor hadde hatt og «drakt»

Selv utforsket jeg mitt eget utvalg og det var ganske omfattende.

Kaster liksom ikke det plagget uten videre.

Sjekket litt på Wikipedia angående temaet og fant følgende:

Et slips er en lang og smal, foldet og foret strimmel av tekstil som bæres rundt halsen under skjortekraven og som strekker seg ned over brystet til bukselinningen. Slips brukes mest blant menn som en del av et antrekk med dress, eventuelt sammen med bukse og jakke. Sløyfe kan alternativt brukes. Dette er i dag mer utbredt i U.S.A enn i Europa. Et slips kan være laget av ulike materialer og ha ulik utforming. Det vanligste materialet er tekstiler, og i dag er silke det dominerende stoffet. På 1960-tallet var polyester dominerende fordi det var lett å rengjøre; det tåler til og med en runde i vaskemaskinen uten å ta skade av det.

Slips kan har forskjellig utforming, men det vanligste er at det er foldet med en spiss i begge ender, den ene smalere enn den andre. Slipset knyttes med en spesiell knute. De vanligste former for slipsknuter er «four-in-hand» og enkel og dobbel «windsor». Slips kan ha mange slags farger og mønstre, og er kanskje det formelle mannsplagget som gir størst mulighet for variasjon. Sammen med slipset kan mannen bruke et matchende pyntelommetørkle i brystlommen på dressjakken. Slipset i dag 2000-tallet er 130 cm langt og ca 10 cm på det bredeste. Variasjoner i mønstre, farger, bredder og stoff kommer og går med moten. På 1960- og 1970-tallet var slipsene opp mot 20 cm på det bredeste, og på 1980-tallet var de et par cm eller så, nærmest en tråd.

Den første dokumenterte bruken av halstørkler blant menn er å finne på Trajansøylen i Roma.

I renessansen begynte rike menn å bruke silketørkler i halsen. I 1636 ble den franske byen Corbie angrepet av Piccolominis, en hær av leiesoldater som kjempet mot Ludvig XIII. Kjennetegnet deres var måten de bandt skjortesnippene sammen på, og franskmennene kalte dem for "croate". Ettersom tiden gikk utviklet ordet seg til cravatte som i dag brukes til sjakett. Slipset slik vi kjenner det i dag utviklet seg på slutten av 1800-tallet. I 1824 utviklet en amerikansk slipsfabrikant slipset til det det er i dag; et plagg bygget opp av tre ulike tøystykker, foret med ull, bomull eller til og med avispapir.

Slipsets død har blitt annonsert mange ganger, og selv om det er på tilbaketog, selges det fremdeles mange slips. De fleste menn i dag har slips og bruker dem i høytidelige og formelle sammenhenger som bryllup, begravelser, bursdager etc, sammen med dress, eller jakke og bukse.

Fremtiden ...

Pussig å skulle tenke fremover, i min alder utgjør fortiden det meste av livet. Tankene kommer fra fortiden til dagen i dag, vår og våre barn og barnebarns fremtid.

Når jeg vokste opp på 50-tallet var alle opptatt av å bygge landet, også rent bokstavelig. Folk bygget sine egne hus med bidrag fra familie og venner. Den sosiale boligbyggingen var mer enn et begrep og billig finansiering skjedde med lån fra Statens Husbank. Forutsetningene var arealbegrensninger, slik at godene kunne deles på fler.

Landet var et av Europas fattigste og nettopp derfor var det viktigste begrepet i samfunnet: Solidaritet. I dag er dette nærmest et honnørord, til bruk i festtaler og uten reelt innhold. Dette var en av grunnpillarene i utviklingen av den velferdsstaten vi ser i dag, naboer stilte opp og hjalp hverandre. Den særnorske dugnadsånden ble foredlet. Det var en tid hvor slike små og store bidrag var dagligdags. Ingen var opptatt av begrepet arbeidsmoral, selv om det var nettopp det som preget enkeltindividet, og å utføre sine plikter overfor famile og fellesskapet.

Dessuten var perioden preget av at år med rasjoneringskort i og etter krigen var forbi. Varetilbudet var begrenset. luksus var noe de fleste ikke hadde anledning til og f.eks. biler var fremdeles ikke i fritt salg. Nøysomhet var en naturlig del av hverdagen, det meste skulle spares på og gjenbrukes. "Bruk og kast" var den gangen ukjent. Det var en en vanlig oppfatning at den enkelte skulle klare seg selv og ikke ligge "samfunnet til byrde", et uttrykk for datidens holdninger. De grunnleggende verdiene som vi snakker om i dag var en selvfølge.

Det har skjedd mye på 50-60 år. Vi ble et rikt land med gode ordninger for ivaretakelse av den enkeltes liv. Selv om sykdom og en vond hverdag kunne sette sitt preg på mennesker, tok samfunnet ansvar. Tro hva dette medførte, var det til det beste, eller ga det nye og utilsiktede muligheter for passivitet og likegyldighet?

Hva har skjedd? Med alle ytelser, uførepensjonister, arbeidsavklaringspenger og andre sosiale bidrag er det snart 10% av den totale befolkningen som nyter godt av etablerte velferdsordninger!

Ungdommen er en utfordring, sies det, med en betydlig grad av inaktivitet. Dette i et land med særdeles liten ledighet, mens i andre land fortviler de unge fordi de ikke ser noen fremtid. Ingen muligheter for jobb og inntekter i land med høy ledighet og elendig økonomisk utvikling.

Oppe i alt dette må vi ikke glemme at disse "problemungdommene" utgjør heldigvis et lite mindretall. Dette får etter hvert et ufortjent fokus. De fleste unge er aktive og bygger en trygg fremtid med solid praktisk og/eller teoretisk utdanning, en flott generasjon.

Hva har egentlig skjedd med våre gode nedarvede positive holdninger og verdier? Hvor ble det av fellesskapet, arbeidsmoralen og ansvarsfølelsen? Hvor er de gode naboene i dag?

Hvordan ser fremtiden ut? Når Andrea på 18 måneder ordner opp i sandkassa sammen med morfar, så er det aktuelt å reflektere over tiden som ligger foran, årene som kommer for våre barnebarn. Dagens trygghet og gode liv kan fort snu til en tilværelse med betydelige utfordringer. De vil uansett vokse opp i et samfunn som er så fullstendig annerledes enn 50 - 60 tallet. Noen, eller mange, verdier har gått tapt, hvilken erstatning finnes, eller kan de gjenfinnes? Fremtiden ... den vet vi ingenting om, heldigvis. Hva kan vi gjøre med vår erfaring, vår fortid, for å kunne bidra til å sikre en god fremtid?

Påskeunderholdning ...

Bøker
Vi leser mer krim i påska enn ellers i året. Avisene er fulle av anmeldelser og folket handler. Det er ikke så mange dager så det blir nok litt knapt med lesetid for de fleste av oss. Selv har jeg en meter eller no' hvor det fremdeles er uleste bøker. Tror nok det tar noe tid før jeg har kommet igjenom litteraturen (11 av bøkene har jeg lest, så det er et mindretall igjen).

Lam
Lam skal det være og oppskriftene er mange. Casper får også sin dose med den smaken og han klager ikke.

Casper'n
Den firbeinte har fått sin første and. Det var på tide, fordi han egentlig skal svømme ut for å hente ender som eieren har skutt. På stuegulvet er det i alle fall tørt, i tillegg er det endelig et lekedyr som ikke piper!

Trønderne
har nok sin underholdning, selv om den ikke er begrenset til påske ....

Så er det diverse spill. Ja det er jommen nok å ta seg til i påskedagene, ganske travelt egentlig. Det haster for snart er det tirsdag og jobb igjen!

Påske ...

Nå er det påske og det er liksom blitt mindre kjent hvorfor den feires. Fridager, gule kyllinger, malte egg og lammekjøtt.

Hva er nå denne høytiden? Sjekket litt i Store Norske Leksikon og her kom noe informasjon:

Jødisk påske
Er en gammelisraelittisk fest til minne om utgangen fra Egypt (2 Mos 12 og 13; 5 Mos 16,1–8). På festens første dag (den 14. dag i måneden nisan) ble påskelammet slaktet i tempelet. Etter mørkets frembrudd ble påskelammet spist i familiekretsen sammen med usyret brød og bitre urter. Det opprinnelige navnet - pesach - henspiller på at dødsengelen «gikk forbi» israelittenes hus da han drepte alle Egypts førstefødte (2. Mos. 12,27).

Kristen påske
Påsken ble den første kristne høytid, da den feires til minne om Jesu lidelse, død og oppstandelse under den jødiske påsken i Jerusalem. Opprinnelig ble festen feiret samtidig med jødenes pesach, men ble etter hvert lagt til søndag, dagen for Kristi oppstandelse. På kirkemøtet i Nikea i 325 ble det bestemt at påsken skal feires på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn. I vår tid er det flere ganger foreslått å legge påsken til en bestemt søndag, uavhengig av måneåret, f.eks. første søndag i april. De ortodokse kirker i Øst-Europa går ut fra en annen beregning når det gjelder tiden for påskehøytiden, slik at deres påske som regel faller senere enn påsken i Vest-Europa.

Så er den altså både en jødisk og kristen høytid. Synes alltid jeg kunne forbinde påske med noe lyst, kanskje det gule vi ser over alt. Vår og vekst, alt våkner til liv, til et nytt år. Syntes alltid salmen "Påskemorgen slukker sorgen, slukker sorgen til evig tid..." hadde et løfte i seg om en evighet og om en positiv og lys fremtid - en god opplevelse å kunne ta med i hverdagen.

Nedenfor er krusifikset fra Røldal kirke. Dette var en betydelig valfartskirke, spesielt om sommeren da Kristus avga en væske eller svette, midtsommernatten. Denne væsken kunne smøres på syke som da skulle bli helbredet. Vel, uansett var det håpet som styrte vandringen, slik som også påsken er ment å "slukke sorgen til evig tid". Håpets høytid.

Vår ...

Så er det vår - og påske. En del av befolkningen får noen merkelige følelser, spesielt knyttet til påske. Endelig varme, endelig grønne plener og friske skudd på trær og hekker. Så skjer det, som sannsynligvis ligger i genene til urnordmannen, han som flyttet fra et varmt kontinent etter isbreen, tett etter isbreeen, for ikke å gå glipp av dette hvite "likklede": De flytter etter!!

Fra Odd Børretzens bok "Det norske folks bedrøvelige liv og historie" (Tiden forlag 1968) siterer jeg:
Det er vår. Hva gjør vi, Den Første Nordmanns barn, når våren flommer inn over oss som et symfonisk fossefall? Vi, den Første Nordmanns barn, tar på oss fettlærstøvler og anorakk med hette, helsetrøye, ryggsekk og skareklister og fire flasker Golden Cock Gin og sitter i fire timer på toget til Tonsåsen hvor vinteren ennå til vår lettelse ligger og biter seg fast blant svarte graner.

Slik har en del av landets innbyggere urinnstinktet fremdeles, de må ha med seg de siste snøflekkene medbrakt Kvikklunsj og appelsin. Merkelig, det er bra en slipper denslags jag etter den siste skituren!

-- og noen har fått mer enn nok snø: